Undertegnede er en partisan av natur, også på vegne av det demokratiske partiet i USA. Det kan kanskje forklare deler av hvorfor jeg her vil ta opp tilfellet Mark Sanford, den hyklerske guvernøren i South Carolina som er like tro mot sannheten som mot sin kone, selv om jeg egentlig inderlig ønsker at privatsfæren får slippe for politikk. Jeg har tidligere forsøkt å argumentere for at man skal strekke seg langt for å adskille politikk og person, og at et moralsk klanderverdig privatliv ikke automatisk betyr at en politikers politiske prosjekt bør dømmes nedenom og hjem. Det er hykleriet som gjør slike situasjoner til fair game for fordømmelse. Det er selvfølgelig synd for Sanford, som selv er en hykler av fornemste rang.
Selve utroskapen og de private problemene må gjerne få være en privatsak for min del, så lenge ingenting annet enn folks egne moralsk kodeks er brutt. Det er mangelen på samsvar mellom liv og lære som er problemet. I likhet med forrige ukes kanossagjenger, den betydelig mer disiplinerte og velforberedte senator John Ensign fra Nevada, har Sanford nemlig en fortid som hvit ridder i riksrettssaken mot daværende president Bill Clinton. Det blir simpelthen for gjennomsiktig hyklersk å høre forne tiders kongressrepresentant fra South Carolina anbefale presidenten å gå av. For der sitter jo Sanford, guvernøren, fortsatt, selv om han også har forledet sine velgerne, og dessuten blandet business og pleasure. Den samme Sanford som spesielt vektla sine kristne familieverdier for å vinne det embetet han inntil videre innehar den dag idag. Uskjønt er ordet.
Mer alvorlig er det imidlertid at denne uka (og særlig første del av den) har vist at Mark Sanford er totalt uten dømmekraft. Jeg tenker ikke på hvordan han glemte å tenke seg om før han kastet seg ut i en historiens mest rødme-framkallende pressekonferanser, eller hvorfor han trodde denne saken ikke før eller senere ville komme for en dag. Nei, noe av det vesentlige her er at Sanford ikke engang hadde tid til å gi beskjed om hvor han befant seg, før han tok av sted på pikanterier. Fordi Sanford ikke overdro beslutningsmyndighet før han reiste, sto South Carolina uten en politisk ledelse i dagevis, mens hans stakkars medarbeidere måtte viderebringe den småpinlige dekkhistorien om at Sanford var på haik i Appalachia. Ønsket om å komme vekk fra mediepresset er rimelig nok, men det låter straks merkeligere når Sanford så fastholder denne opprinnelige forklaringen, nærmest som en forklaring på hvorfor han istedet endte opp i armene på en kvinne i Buenos Aires. South Carolinas befolkning hadde antagelig levd utmerket godt med å tro på Sanfords dekkhistorie, dersom han faktisk hadde sørget for å sette noen istand til å styre butikken i mellomtiden. Det er her tillitsbruddet ligger. Hvordan skal man heretter kunne stole på noe som helst som kommer fra guvernørens pressekontakter?
Men nettopp fordi hykleriet er så innlysende, kommer vi heller ikke utenom konsekvensene dette kan ha for den republikanske nominasjonen i 2012. Her var Sanford i utgangspunktet brukbart plassert for å være bannerfører for partiets økonomisk-konservative fløy. For jo visst er Sanford en sosialkonservativ hykler, men det er faktisk hans helt særegne kamp mot selvdefinert økonomisk uansvarlighet som ligger hans hjerte nærmest (med et mulig unntak for… å, glem det!). Han kjempet lenger enn noen (inkludert andre 2012-muligheter som Sarah Palin og Bobby Jindall) for at staten hans ikke skulle motta imot statlig krisehjelp for å mildne konsekvensene av resesjonen, noe som foruten å sette South Carolinas svakeste i en skvis, også vant ham mange godord fra konservative skrivebordsideologer andre steder i landet. Å sette egne ambisjoner foran hjemstaten er ofte en forutsetning for å stå sterkt i et primærvalg, og skulderklapp fra konservative meningsmakere gir større gevinst blant partiaktivistene i New Hampshire enn en reduksjon i antall fattige i South Carolina ville gjøre.
Det er ikke dermed sagt at republikanerne med Sanford har tapt sin neste presidentkandidat. Høyst sannsynligvis ville Sanford uansett blitt for marginal for et nasjonalt republikansk publikum. Men hans ufrivillige exit fra lista gjør at posisjonen som Det Store Økonomisk-Konservative Håpet igjen er ledig. Minnesotas avtroppende guvernør Tim Pawlenty er interessert, men han er ennå ikke kjent nok til å monopolisere tittelen; og Jindall er uansett trolig logistisk forhindret fra å satse allerede i 2012. Men det kan altså, helt seriøst, hende at Mark Sanford har gjort hjertesaken sin en tjenesten. Dersom man klarer å mønstre en økonomisk-konservativ kandidat som virker til å henge sammen mentalt, og som kanskje i tillegg har en lavere sosialkonservativ profil enn for eksempel Sanford, er det ikke utenkelig at vedkommende kan framstå som mer attraktiv enn tidligere. Om ikke annet så fordi anklager om hykleri for å ha tatt imot statlige penger til gjenoppbygging av en bro (eller noe liknende) uansett er en mindre saftig hyklerihistorie enn den om at republikansk seksualmoral ikke står i stil med forsvaret for det tradisjonelle, heteroseksuelle, monogame ekteskapet.
Eller det helt motsatte kan skje, som CBS’ og The Atlantic-kommentatoren Marc Ambinder har spådd: At den republikanerne grasrota istedet bestemmer seg for at det ikke er den sosialkonservative profilen det er noe galt med, bare deres egne feilbarlige tillitsvalgte, og ser seg om etter en enda mer uskyldsren og hardtslående representant for deres egen fløy. Men etter David Vitter, Larry Craig, John Ensign og Mark Sanford spørs det om noen tør å rope høyt nok til å tilfredsstille dem.
____________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet