”Hvorfor kan ikke alle bare være greie med hverandre?” – spurte en venn meg for noen år siden. Dette spørsmålet har jeg grublet på, daglig, siden den gang.
Menn som hater kvinner. Kvinner som hater menn. Menn som hater menn. Kvinner som hater kvinner. Menn som elsker kvinner. Kvinner som elsker menn. Menn som elsker menn. Kvinner som elsker kvinner.
Forfatter, Torgrim Eggen (Menn som hater kvinner), og kultur- og debattredaktør i BT, Hilde Sandvik (Skamtalen), trekker hver for seg – og sammen – opp en svært viktig debatt. I følge Eggen opplever kvinner som deltar i den offentlige debatten regelmessig seksuell trakassering og trusler. I følge Sandvik opplever ikke mannlige kolleger seksuell sjikane og trusler. Responsen fra leserne kan bli personlig og hatsk, men ikke truende. Og den går aldri på utseende eller legning.
Enten du heter Jette, Torgrim, Hilde, Pål, Fatima, eller Filip så skal du ha like muligheter til å delta i arbeidslivet og i samfunnsdebatten. Man skal kunne ytre seg fritt. Uten frykt for å bli trakassert til taushet.
Kortene. Jeg husker tilbake i tid til den gang jeg var fylkessekretær for AUF i Hordaland. Gjennom flere år fikk ungdomsorganisasjonen hver uke tilsendt et kort med svært hatske meldinger fra en person som hadde sterke meninger om AUFs politiske standpunkt. Ofte handlet disse kortene, skrevet med sirlig løkkeskrift, om Midtøsten-konflikten. I en periode samlet vi disse kortene, mest på gøy. Etter hvert gikk de rett i bosset. Ute av øye – ute av sinn.
Brevene. La oss skru tiden frem til 2011. Opptakten til valgkampen. Arbeiderpartiets avtroppende og påtroppende gruppeledere, Terje Ohnstad og Harald Schjelderup, får hvert sitt brev. Innholdet omhandler skjorter og slips. Avsenderen reagerte på at Ohnstad og Schjelderup så sjuskete ut, som ikke brukte slips. Skjorte, med øverste knappen åpen, var i følge brevskriveren sjuskete. Brevene var skrevet under pseudonym.
Dette er det eneste eksempelet jeg kan komme på hvor mannlige politikere har fått respons som er rimelig langt utenfor allfarvei (…)
Digitalt. Den digitale utviklingen har både fordeler og ulemper. Et kort eller et brev kan lempes i bosset. Digital respons derimot etterlater spor, og arkiveres ofte i verdensveven for alltid. Mente du noe i media en gang i 1999, og den aktuelle nettavisen hadde kommentarfunksjoner, så følger disse kommentarene deg og dine digitale spor den dag i dag.
Altså; Ble du hetset en gang i 1999 så er du fremdeles hetset i 2011.
Vi kan ta steget tilbake i tid til 1995 og frem til dags dato og søke i mediesaker publisert på nettavisene. I mange saker som ble publisert, var det muligheter for å knytte kommentarer til. Enten saken tilhører 1995 eller de siste seksten årene, så ser man klart at ”noe har skjedd” med debattformen.
Med ytringsfriheten som skjold, er høflighet og saklighet satt til side.
Intervjuene. Stortingsrepresentantene Jette Christensen og Gina Barstad, samt bloggeren Heidi Nordby Lunde lar seg intervjue i Bergens Tidende og forteller om grov seksuell trakassering og sjikane etter å ha frontet standpunkter i offentligheten. Jeg tviler ikke ett sekund på at disse tre har opplevd enda mer negativ respons i dagene etter at Bergens Tidende intervjuet dem og satte fokus på hvor skakkjørt samfunnsdebatten har blitt.
Dette er ikke et symptom. Det er et klart sykdomstegn. Kvinner hetses til taushet.
Politikken. Danmarks første kvinnelige statsminister, Helle Thorning-Schmidt, ble tirsdag utsatt for et målrettet angrep på sosiale medier fra opposisjonen og høyresiden. Sarkasmen haglet, skriver Bergens Tidende.
Dette er ikke et enestående eksempel. Men det er dagsaktuelt og interessant. Det er betimelig å stille spørsmål ved om de tidligere statsministrene Lars Løkke Rasmussen, Anders Fogh Rasmussen eller Poul Nyrup Rasmussen ville blitt raljert med på samme måte i sin åpningstale på Folketinget.
Arbeidslivet. ”Tre prosent av alle sysselsatte svarer at de har blitt trakassert på jobb” – forteller Statistisk Sentralbyrå i 2009. Kvinner er mer utsatte enn menn; spesielt unge kvinner, der hele tolv prosent svarer at de har vært utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller liknende et par ganger i måneden eller oftere. Neste runde for undersøkelsen er i 2012. Det er tvilsomt at vi vil se at kvinners trivsel i arbeidslivet vil bedres.
Men det er lov å håpe.
Offentligheten. Fronter man som politiker en sak i media, så får man fort respons. Enten det er fra politiske venner, fiender eller fra velgerne. Har man sterke meninger (som ikke nødvendigvis er populære) så får man fort høre det.
Gjennom åtte år som medlem av Bergen bystyre har jeg opplevd mange former for respons. Av negative opplevelser: Skjelt ut på åpen gate, fått hyttet neve opp i trynet, brev, meldinger på sms, epost, Facebook og Twitter. Jeg har blitt kalt mye rart. Men aldri relatert til kjønn eller utseende. Aldri med seksuell undertone.
Det vet jeg at mine kvinnelige kolleger i politikken har opplevd.
Budskapet. Vi kan ikke – vi skal ikke – akseptere at kvinner som deltar i arbeidslivet eller samfunnsdebatten blir utsatt for seksuell trakassering, sjikane og trusler.
*
NB! Det er underlig at vi i dagens kunnskapssamfunn, hvor flere har mulighet til – og tar – høyere utdanning, opplever at samfunnsdebatten tidvis er helt blottet for elementære forutsetninger for saklig meningsutveksling. I min tid, var det pensum på Universitetet (…)
Men det forteller kanskje noe om kunnskapssamfunnets vinnere og tapere? – Anbefalt lesning: Morgendagens sinte unge menn.