Pål, Jørgen, Martin,
2008 har vært en sann svir. Alle albumlistene som har blitt løftet frem i dette fora inneholder titler verdt å dø for, og noen ligner simpelthen på konsensus. Fine ting er sagt, og kan gjentas, om såvel Lykke Li som Glasvegas eller Magnetic Fields, og det tør stå klart for oss at kollektivet er stedet for å uttrykke hva musikk betyr for oss. Selv skal jeg ganske snart gripe fatt i både Gaslight Anthem og Neil Diamond, som Jørgen krever, og også diskutere noen herlige trender. Men først, altså – listen:
Emmylou Harris: All I Intended To Be
She & Him: Volume One
Melissa Horn: Långa Nätter
Glasvegas: Glasvegas
Death Cab For Cutie: Narrow Stairs
The Gaslight Anthem: The ’59 Sound
Neil Diamond: Home Before Dark
Martha Wainwright: I Know You’re Married, But I’ve Got Feelings Too
The Hold Steady: Stay Positive
Conor Oberst: Conor Oberst
Gary Louris: Vagabonds
The Magnetic Fields: Distortion
En del overlapping, der altså, men likevel noen titler som krever forklaringer. Death Cab For Cutie, de ambisiøse indie-guttene med nesten like mange fiender som venner, leverte igjen suverene saker etter 2006-drømmen Plans. Årets plate vokser stadig på meg, og fører an i det Jørgen kaller for «luksuspop». Jeg vil knapt blande Killers inn i en slik kategori, men mer om det senere. Sammen med Death Cab i denne ekslusive klubben av pop-prosjekter som lager melodier så lekre at de kun får en til å drømme, finner vi også årets vakreste nykommer: She & Him. Jeg vet mer eller mindre ingenting om damen (eller mannen, får vi tro) bak dette, men låter som Sweet Darlin’ eller den nydelige åpneren Sentimental Hearts er så bra som det går an. Vuggende og femtitallsaktig divapop på førstnevnte, og lekre pop-detaljer ala fordums Savoy på den andre. Tusen takk, ukjente kvinne og mann. Stephen Meritt fra The Magnetic Fields er så skrullete at han burde vært funnet opp hvis han ikke allerede fantes, og mannens Distortion av året er på ny en maktdemonstrasjon av at de rareste folkene lager lager de fineste øyeblikkene. Greit nok er ikke rock basert på feedback helt revolusjonerende, men det er vanedannende som fy. Singelen California Girls var årets første favorittlåt, og holder fortsatt stand. Hvis The Killers er luksuspop, så er dette drømmepop, mine venner. Bonusspor i kategorien: Ukjente Beat Radio laget et av årets fineste spor, med den tøffeste tittelen: Teenage Anthem For The Drunken Boat.
Nevnte The Killers passer bedre i årets andre store sekk: Den Hvite Rocken. Ihvertfall trodde jeg det. Men våre en gang så morsomme venner har drukket litt for mye av Bono-fontenen de siste årene, dessverre, og årets forsøk føles tamt. Triste greier, for førstesingel Human er selvsagt gull. Ellers er det vassent, dette, og mer elektronisk enn mitt stakkars hode var forberedt på. Springsteen-pastisjen fra den forrige platen er dessverre ikke med videre, og det kunne vi trengt, i et år hvor sjefen sjøl bare har levert en uhorvelig døll smakebit på hva som er i vente i januar.
Godt da, at The Hold Steady finnes. Disse guttene hopper og jubler i fotsporene til Bruce og Counting Crows (hør bare Yeah Sapphire), og leder an i en strøm av flotte, entusiastiske rockere som har gitt oss troen tilbake på at det finnes liv etter at The Strokes gikk ned i flammer. Glasvegas er like åpenbare medlemmer, og beviser at det finnes grunner til at alle elsker dem. Og så er det The Gaslight Anthem, som kunne vært Hold Steadys litt frekkere lillebror. Her har du din Springsteen, sultne voksenperson med utålmodig natur: De er fra New Jersey, skal varme opp for sjefen sjøl på neste turne, og er ikke redde for å la oss vite hvem som er grunnen til at de kan rocke på plate: No surrender, my Bobby Jean, heter det i låten Meet Me By The River’s Edge. The River, hva? Kløktig. Og, som Jørgen hintet til: Slukkeren Backseat er morsomere og mer vellydende The Killers enn noe Brandon Flowers har gjort i år.
Mer moro er i vente, og vi lar gamle, slitne Neil Diamond vente til dess. Noen korte kommentarer til slutt, bare: Kjære Pål, vi er uenige om Håkan Hellström. Jeg synes årets forsøk er vel så bra som noe tidligere, og låtskriveren Håkan kan sågar sies å ikke gjøre skam på borte-men-likevel-her Springsteen: Jag Vet Inte Vem Jag Är, Men Jag Vet Att Jag Är Din er svensk storbyrock av adelsmerke, og sår og vond som haglregn. Fin singel, også.
On a positive note: De spretne genier fra Blur er på vei tilbake – NME sier at det blir reunion-konsert neste sommer, og Damon Albarn sier at gleden har returnert til Blur. Det må bli plate av dette.
Stein Ove.