Denne helgen er det ett år siden angrepene mot Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya. Skrivekollektivet mistet en venn og åndsbroder den dagen. Dette minneordet stod første gang på trykk i studentavisen Studvests semesterstartnummer 24. august 2011.
I disse dager, når nye studenter kommer til Bergen og stifter bekjentskap med det akademiske kvarteret, må jeg og Tore Eikelands mange andre venner forsone oss med at eikeminuttene ikke lenger er en del av hverdagen vår. «Eikeminutter» var et velkjent begrep blant AUF-erne, og ble brukt for å beskrive de (ofte mange) minuttene som kunne gå mellom det avtalte tidspunktet Tore skulle komme, og når han faktisk dukket opp. Når det skjedde, hendte det jeg ble smått irritert, men i ettertid har jeg tenkt at det på en måte var logisk: For Tore var overalt, hele tiden – han hvilte aldri, og hadde alltid noe han bare måtte ordne, noen han måtte snakke med, noe han måtte tenke gjennom først. Da skulle det bare mangle at han ikke kunne være akkurat der jeg var, akkurat nå, men at han i en tekstmelding måtte unnskylde for at han ble fem små eikeminutter forsinket. Til slutt kom han alltid, og da var han fullt og helt til stede.
Tore Eikeland vant venner over hele verden. I AUF og i Arbeiderpartiet var han en ordsmed og folketaler ulik noen andre i sin generasjon. Som internasjonalist var det like naturlig for Tore å vende blikket mot Uganda eller Hviterussland som til Stortingets korridorer. Som akademisk anlagt ungdom var han en av disse som alltid fikk til det han prøvde på, selv om ingen kunne forklare hvordan han fikk tid til det. Han hadde egentlig aldri fritid, men når han tok seg tid til det, handlet Tores avkopling gjerne om hans kjære Newcastle United, det engelske fotballaget som gledet og frustrerte ham gjennom nesten hele livet. Eller om musikk – til min store forbauselse tikket hans popkulturelle pulsklokke alltid sterkere for Kirsti Sparboe enn for Justin Bieber.
Jeg pleide å kalle Tore for min åndsbroder i storm og stille. Det er vanskelig å begripe at det nå er stille for alltid. Men selv om det store, lille mennesket fra Osterøy har gått ut av tiden, vil minnene, idealene og humøret han delte med oss leve videre i oss alle.
Tore Eikeland vil bli dypt, dypt savnet.
Stein Ove Lien
Beskriver Tore så bra, akkurat slik eg husker han. Slik eg alltid vil huske han. Tore vil ikkje bare bli dypt savnet, han er allerede dypt savnet og har vært det siden man fikk beskjeden.
Måtte han hvile i fred.