«We learn more from a three-minute record, baby, than we ever learned in school» (No Surrender, Bruce Springsteen)
Over halvveis gjennom 2000-tallet er Almost Famous på en måte fortsatt dette tiårets klart beste feel good-film. Men den etterlater i tillegg alltid denne seeren i en tilstand av dårlig samvittighet og skyldfølelse (det er bra, tror jeg, i alle fall så lenge vi stoler på rockeguden Lester Bangs, i filmen så fremragende fremstilt av allsidige Phillip Seymour Hoffman. Nettopp skyldfølelsen er nemlig i hans øyne noe av det som gjør den beste rockemusikken så bra). Jeg har skyldfølelse, og Lester Bangs oppfordrer meg til å kjenne på den. Men hvorfor kjenner jeg meg skyldig? Jo, nettopp fordi jeg sitter og ser en film (for kanskje femte, sjette, sjuende gangen) der Lester Bangs sier nettopp dette, når jeg isteden kunne ha brukt tida til å høre på rock og bli like feit, stygg, kunnskapsrik og hensynsløs som ham. Regissør Cameron Crowe bruker filmmediet til å fortelle oss at musikken trolig er viktigere enn alt annet. Det er underlig, og jeg vet plutselig ikke helt om jeg bør like film i det hele tatt. Film er jo ikke musikk, og musikk er altså viktigere enn alt. Men jeg liker denne filmen, for det den gjør med meg, og med mitt forhold til musikken, hver eneste gang. Dette med de andre filmene får vi komme tilbake til.
Almost Famous, om en ung rockentusiast som mirakuløst blir signert som skribent for Rolling Stone og kastet ut på landeveien og opp i lufta med egotripperne i syttitalsbandet Stillwater, er Cameron Crowes mesterverk. Jo visst, Say Anything (1989) er hyggelig nok, Jonathan Lipnicki klarer å redde Jerry Maguire (1996) fra å lide Cuba Gooding Jr.s skjebne, og Vanilla Sky (2001) er ørlite bedre enn ryktet, men om en tar med i beregningen at Almost Famous egentlig er hans eneste gode film, så blir følelsen av nøkkelverk enda større. Ryktet forteller at filmen er delvis selvbiografisk, basert på den en gang så unge rockejournalistens opplevelser med det fremadstormende Yes. Hvor sant der er skal jeg ikke uttale meg om, men det inviterer i alle fall til å forklare noe om hvorfor filmen er blitt så vellykket. For det er kjærlighet, dette her, kjærlighet til musikken, til journalistikken, og til dem som musikken og journalistikken lever av, musikerne og fansen deres. Og som i all kjærlighet, så kan aktørene ofte oppleve den som forløsende og berusende (i både bokstavlig og åndelig forstand), men også som pinlig og direkte. Musikerne og tilbederne deres holder aldri avstand, og dette tvinger dem til å spille ut alle sine smålige egotripper i vårt påsyn. Det er til tider nesten smertefullt (som i den konstante rivaliseringen mellom vokalisten Jeff (Jason Lee) og gitaristen Russell (Billy Crudup) om hvem som skal stå i front på bandbildene), men det er menneskelig, tror jeg. Og morsomt. For vi andre er jo ikke sånn. Er vi vel?
Det beste med Almost Famous er at den aldri faller for fristelsen å forfalle (ja, her ville det være et forfall) til satire. Alle bransjens karikerte innslag er her; den kjølige groupien, den nesten krampaktig uavhengige journalisten (Lester Bangs), den kyniske manageren, en vokalist som vokser ut av sitt eget band, og en overbeskyttende mor som er redd for klisjeene om sex, drugs and rock n’ roll. Men de er med fordi de er nødvendige, fordi de faktisk skal og bør tas på alvor. At en mindre skuespiller enn den alltid fabelaktige Frances McDormand kunne redusert morsfiguren til en uforståelig karikatur er åpenbart, men isteden er hun den beste og mest helstøpte karakteren av dem alle. For dette er en kjærlighetserklæring til rocken, og til menneskene som så rocken vokse. Du skal være over gjennomsnittet kynisk for ikke å sette pris på den.
Er den kanskje bakstreversk, da? Tja, ikke mer enn den enkelte seeren. Jeg er mer enn klar for at noen skal fortelle meg at rock en gang var viktig, og at det var mulig og lovlig å ta rocken på alvor. Den gjør nytte av en bredpenslet tidskoloritt som i beste fall kan bidra til å styrke ungdommens identifikasjon med sine slitne og patetiske foreldre (ikke mindre), og den minner dessuten folk som meg på at historien gjentar seg. Det ble laget bra rock også i Seattle på 90-tallet, og det betydde mye for folk, meg inkludert. Filmen gir oss muligheten – tillatelse! – til å se tilbake på denne sammenlignbare perioden uten å skamme oss over at det er ikke er lenge nok siden. Vi fikk trass alt Smashing Pumpkins, Nirvana og Singles. Almost Famous åpne øynene mine. Igjen. Det er ikke å streve bakover. Det er å speile seg i fortida. Det beste framsynet bygger på respekt for og kjennskap til historien.
Men filmen fyller meg som sagt med dårlig samvittighet, og med skyldfølelse (som altså er en god ting). Et kort øyeblikk setter jeg verken pris på filmen eller musikken. Filmen som medium kan jo som kjent akkurat idag avvises som undermåls, mens musikken skal skrives om, ikke spilles. Og her sitter jeg altså og skriver. Om filmen om musikken. Som jeg likevel, eller kanskje nettopp derfor, elsker. Filmen, altså. Almost Famous.
Og det slår meg at groupien Sapphire (som ikke er en groupie, men en band aide) har rett. Vi vet hvordan det er elske en låt eller et band så mye at det gjør vondt. Men jeg vet også hvordan det er å elske en film så mye at det bruser innvendig. Er ikke det like bra? For det er sant som kollektivkollega Pål Thorsen var inne på i sommer, det er kjærligheten til de gode opplevelsene som binder det hele sammen. Jeg vil ikke velge. Jeg forbeholder meg selvsagt fortsatt retten til å mene at A er bedre enn B, men jeg vil ikke mene at film er musikk er bedre enn musikk. Det er et umulig og uakseptabelt valg. Og hvis jeg slipper å ha dårlig for alle de gode opplevelsene jeg har hatt, så har jeg bedre tid til å oppleve flere. Der har du valgfriheten din.