Jeg setter pris ethvert tegn på at det eksisterer en felles-skandinavisk offentlighet. Landene våre har mye kulturelt til felles, og språkene våre er nesten identiske. Derfor er det forstemmende at det så liten ideutveksling på tvers av landegrensene, og så få tegn til at diskusjoner som foregår i et land, også kan foregå i et annet. Evnen til å motbevise denne tendensen er i seg selv grunn til å applaudere den svenske forskningsministeren Tobias Krantz forslag i Dagens Nyheter om å gå over til tre semestre ved svenske universiteter, som Aftenposten plukker opp idag. Ideen er at man, ved å utnytte det faktum at det allerede idag er full aktivitet ved svenske universiteter om sommeren, i form av sommerkurs og lignende, istedet kan fjerne studentenes sommerferie, gjøre sommermånedene til et tredje semester, og slik sett sluse flere studenter igjennom på kortere tid. Det er riktignok et dårlig forslag, men det diskuteres i det minste i Sverige og Norge samtidig.
Hos vår hjemlige borgerlige opposisjon imøteses forslaget med interesse. Stortingsrepresentant Tord Lien (FrP) mener i likhet med KrFs Knut Arild Hareide at det kan gjøre at gjennomstrømmingen av studenter kan øke, men Hareides andre salgspoeng er likevel det morsommere. Den tidligere nestlederen i KrF mener et tredje årlig semester kan virke tiltrekkende på utenlandske studenter, fordi «norsk natur og midnatssol vil appellere bredt». Det er utmerket at han ønsker å tiltrekke skarpe hoder til Norge, men nøyaktig hvor mange av landets universitetsbyer har midnattssol, Hareide? Jeg ser på byenes vegne fram til at nye universiteter vil sprette opp som paddehatter over hele Nord-Norge for å ta av for tilgangen på nye solturister studenter. Tør jeg foreslå et nytt Midnattsuniversitet, hvor undervisningen kun foregår på nattestid? Eller hva med Nattvekteruniversitetet, et nattuniversitet som kun tilbyr de mest elementære kursene i norsk akademisk dannelse?
Spøk til side. Det er etter mitt syn minst seks grunner til at forslaget fra den svenske regjeringen ikke bør innføres i Norge:
1.) Kostnader. Å betale akademisk ansatte for å undervise mer koster penger. Å ansette flere i forskerstillinger som eventuelt kan ta av for fast ansatte som ikke vil jobbe mer enn de gjør i dag koster penger. Å betale studentene for å studere 12 måneder i året, koster penger. I teorien kan selvfølgelig et slikt forslag medføre at universitetssektoren blir tilført en del av de stipendiatstillingene den lenge har savnet, men jeg er ikke overbevist om at de vil komme uansett, ettersom de ikke har kommet under dagens finansieringsordning. Flere oppgaver garanterer ikke flere ressurser, men det garanterer flere arbeidsoppgaver og større arbeidspress.
2.) Mindre tid til forskning? Den tettere oppfølgingen av studentene som forutsettes i «kvalitetsreformen» for høyere utdanning, har ifølge forskerne selv medført en forskyvning av arbeidsoppgavene bort fra forskning og over til undervisning. Det hadde det ikke vært så mye galt i, dersom det ikke hadde vært for at det er gjennom forskning og faglig fordypning vi sikrer at studentene får forskningsbasert, faglig kvalitetssikret, oppdatert kunnskap. Enda større fokus på undervisning vil ikke bare kunne forringe vilkårene for forskningen, men også gå utover den forskningsformidlingen alle sier de forventer av forskerne. Det er foreløpig ikke lagt fram noe forslag om å øke antall timer i døgnet utover dagens tjuefire.
3.) Tilpasning til finansieringssystemet. Det er alltid mulig å diskutere hvorvidt kravene til studentene bør strammes opp, men å gjennomføre en reform tilsynelatende utelukkende for å øke gjennomstrømmingen av studenter, er ikke veien å gå. Også under dagens finansieringssystemer hvor omfanget av lån og stipend til studentene, og utdanningsinstitusjonenes pengestøtte fra staten bestemmes av hvor fort studenten gjennomfører studiet, løper vi risikoen at kravet for bestått eksamen slakkes for å ikke å gå glipp av midler. Denne tendensen kan feste seg enda sterkere dersom prinsippet om gjennomstrømming skal vektlegges i større grad enn før.
4.) Større press på studentene. Det nevnte fokuset på å få studentene igjennom på raskest mulig tid, kan også medføre at en type studenter som har problemer med å tilpasse seg dette kravet kan havne bakpå. Jeg tenker ikke først og fremst på studenter med spesielle behov og lignende; dem vil det alltid lages unntaksregler for. Snarere tenker jeg på studenter som idag bare såvidt henger med på normal studieprogresjon. Lengre semestre kan kanskje hjelpe avhjelpe dem med de komprimerte kravene i dagens ordning, men et ekstra semester per år, med enda større krav til studieprogresjon, er neppe veien å gå. Det at du kanskje trenger litt mer tid enn andre studenter, betyr ikke at du er en dårlig student, eller at du nødvendigvis skal straffes. Det kan et tredje semester legge opp til.
5.) Arbeidserfaring. Hvis målet med en slik reform er å få studentene raskere ut i arbeidslivet, hvorfor ikke istedet verdsette den arbeidserfaringen mange studenter skaffer seg nettopp i sommermånedene? Mange studenter tar i disse dager sommerjobber som kan forberede dem på det arbeidslivet som venter dem etter at studiene er gjennomført. De forsørger seg selv, får nye erfaringer, og henter ny energi til å komme tilbake til skolebenken for å gi sitt beste når semesteret starter igjen i august. Hvis arbeid virkelig er saken, er det pussig at studenter som allerede arbeider ikke får anerkjennelse for det. Som en sidekommentar kan det skytes inn at studiefinansieringen fremdeles ikke er god nok til at ikke mange studenter må arbeide også i løpet av semesteret, for eksempel i eksamensmåneden juni, da det ikke utbetales studielån.
6.) Universitetets egenart. Dette er det mest høytflyvende argumentet, men det er faktisk viktig. Vi kan alle fra tid til annen irriteres av den pompøsitet og selvforelskelse som omslutter mye akademisk virksomhet, men hva hvis noe av den faktisk gir mening? Kan det ikke tenkes at det er en vesentlig verdi ved universitetene at de kan fungere i et litt annet tempo enn alle andre offentlige institusjoner? At det kan forskes på ting som ikke umiddelbart kan omsettes i kroner og øre, eller at det respekteres at de forskningsgjennombruddene ikke bare krever penger, men også tid? Nybrottsforskning kan ikke tvinges fram på normert tid, og da kan kanskje ikke interessen fra de kommende forskertalentene det heller? Vi har gått langt nok ned denne veien som det er.
***
Den rødgrønne sier heldigvis at det ikke er aktuelt å iverksette en slik reform, av mange av de samme grunnene som jeg har listet opp over. Det er jeg glad for. Men det hadde vært fint med en debatt hvor tilhengerne av det svenske forslaget kunne svare på endel av disse motforestillingene.