VG slår stort opp at korset i det norske flagget kan forsvinne. Det får jo mennesker i alle mer eller mindre religiøse til å tenne på alle plugger; Norge blir atter en gang avkristnet og nå går de til og med løs på flagget der det vaier så fint! Jeg er av den religiøse typen, som ikke klarer å hisse meg opp over slikt. Antageligvis fordi jeg er katolikk og ifølge endtime.net er en del av en konspirasjon for å skape en europeisk stat. Jeg skal ikke nekte for at jeg liker tanken, men det som hisser meg mest opp er at det norske flagget ikke vaier i Sør-Afrika akkurat nå. Verdens viktigste ikke-viktige begivenhet går av stabelen uten norske stjerner. Ikke en gang norske dommere er invitert. Skandale, spør du meg.
Men nordmenn flest er ikke mer patriotiske enn at de finner seg et annet lag å heie på. De fleste jeg kjenner holder med England. Ett land som ligner på oss på mange måter. Deres forkjærlighet til fritert mat og øl kan vi alle like. Det regner ofte og selv om tannhelsetjenesten er gratis er det så som så med perlesmil borte på øya. Og de har i likhet med Norge ikke bygd en bra bil siden 1950-tallet. –Whats there not to like? Vel, alt er jo kulturelt betinget og så også med nordmenns englandskjærlighet. NRKs tippekamp hver lørdag må vel tilskrives mye av skylden. Den første kampen gikk 29. november 1969 og Wolverhampton vant 1 -0 over Sunderland. Etter dette var nordmenn hekta. Etter den dagen var ikke de hjemmelige fotballstjernene de største, nei, når var det navn som Banks, Best, Robson, Strachan, Rush som hang på veggen. De fleste av våre fedre vokste opp under Keegan. Det engelske landslaget gledet oss når de vant og vi følte deres smerte når de tapte (og det gjorde de alltid).
Nordmenn hatet østeuropeisk fotball, de var jo kommunister. Vi mislikte tyskernes maskinfotball, og italienerne for deres defensive og destruktive spill. Nederlenderne kunne like hvis de ikke slo England med deres totalfotball. Unntaket var Brasil; Sambafotballen var jo fantastisk å se på og Pele var jo best.
Pave Johannes Paul skal ha utalt at av alle uvesentlige ting er fotball det viktigste. Og det er noe i det. Fotball er blitt politikk. Den styrer oss som folk og den lærer oss opp. Alle vet at diktatorer bruker egne lands seire for alt det er verdt i propagandaøyemed. Utallige venstre- og høyre-regimer har gjort dette. Antagelig vil den gemene hop i Nord-Korea tro at de vant VM i Sør Afrika. Fotball definerer hvem vi er.
Spør du en engelsk mann hva som er viktigst i fotballhistorien er jo selvsagt svaret VM i 1966. Og det er muligens sant for ham, for en eldre tysker vil svaret være underet i Bern (1954). Dette markerer for mange tyskere overgangen fra nazismens fall og Tysklands fulle medlemskap i det europeiske felleskap. Vi var tilbake etter 10 års vandring i mørket. For andre er kanskje Tysklands VM-seier i 1990 like viktig. Jeg husker godt feiringen i Øst-Berlin. Mye nasjonalt felleskap. Dette ble jo sementert i VM i 2006. Da tyskerne feiret på hjemmebane. For første gang fikk vi lov til å utagere som alle andre land uten å bli påminnet om at vi hadde startet en krig for 60 år siden. Herlich.
Dette VMet skal bli Afrikas, skal vi tro media. Jeg er usikker på den påstanden. Jeg fulgte ivrig fjorårets Afrika-mesterskap og ble voldsomt skuffet. Jeg skal ikke gå i fella og si at afrikanere generelt er gode med ball, men dårlige taktikere. Det var faktisk ikke det jeg så under mesterskapet. Ja, det finnes mange gode spillere i Afrika, men det manglet tempo og duellkapasitet. Det ble rett og slett for stillestående og veikt. Dette holder ikke når man møter lag fra Amerika og Europa. Selv asiatiske land har fått opp tempo på kula. Jeg har personlig mer tro på at asiatiske land kan hevde seg. Dessuten tror jeg at USA kan gjøre en god figur i dette VM. De har hatt en stigende kurve de siste årene. Afrika vil jeg ikke satse på, men jeg lar meg gjerne overraske. Kanskje kan «hjemmefordel» gi lagene det de trenger for å prestere over evne.
Om ett par timer åpner Sør-Afrika mot Uruguay. En måned med fantastisk moro. Jeg ønsker alle dere England-heiende mennesker der ute lykke til. Måtte de lykkes nå – NOT. Jeg har gjort alt klart og skal henge opp Vaterlands-flagget. Jeg gleder meg helt vilt.