Det er ingen tvil om at vi må redde banker og finansinstitusjoner fra å gå dukken, men reflekterer vi nok over at fellesskapets penger brukes til å rette opp feil som kommer som en følge av et gjennområttent system?
Kapitalismens grunntanke er at tilbud kommer som følge av etterspørsel. Når tidene er gode ekspanderer alle. Uten å ofre en tanke på hvor mye kjøpekraft som finnes prøver hver bedriftseier å oppnå maksimal profitt. Når bankene låner ut penger til privatpersoner, eller bedrifter, uten blikk for mye gjeld personen eller firmaet kan klare, bærer det hele fryktelig galt av sted. Man trenger ikke å være økonomiekspert for å forstå at når mer og mer av forbruk og produksjon er lånefinansiert vil det hele til slutt rase sammen. Økonomien gjør et bråstopp, folk har ikke lenger penger til å handle, og når det ikke lenger kjøpes i samme omfang som før vil produksjonsbedrifter gå konkurs. Som et resultat vil bankene oppleve at det bli vanskeligere å kreve tilbake de pengene de har lånt ut.
En voldsom forenkling, det innrømmer jeg, men poenget er: kapitalismen har vist at den ikke fostrer ansvarlighet eller bærekraft. Snarere tvert i mot. Ekstrem grådighet fra turbokaitalister som ønsker å melke mest mulig profitt ut av gode tider, kombinert med finansinstitusjoner som blir blendet av muligheten til rask inntjening har ført til at fellesskapets penger blir brukt til å rette opp feil begått av dem som ikke annerkjenner statens rett, og plikt, til å holde styr på et i utgangspunktet ustyrlig marked.
Det kan virke som om dem som oppererer i, og tjener fett på, det «frie marked», mener at det er deres rett å høste fruktene i gode tider, mens det er staten, med skattepengene fra hardtarbeidende mennesker, sin plikt å rydde opp når det går galt. I dagens system er det desverre slik at staten må komme inn etter at katastrofen er et faktum, for å redde arbeidsplasser, sparepenger og pensjoner. Dette er noble årsaker, og det er ingen tvil om at vi ville vært vitne til en mye større «mennesklig katastrofe» dersom staten ikke gjorde nettopp dette. Men det virker ikke som samfunnet som helhet, og «de skyldige» – turbokapitalistene – er villige til å reflektere noe særlig over hvilke summer som blir brukt til å rydde opp i et råttent system.
EU og USA har så langt brukt over 10000 milliarder kroner på tiltak mot finanskrisen. Med slike summer kunne man utrydde verdens fattigdom, selv om det selvsagt ville tatt lang tid å bruke så mye penger på en konstruktiv måte. Det som er sikkert er at det ville kostet en fraksjon av dette å skaffe alle verdens innbyggere rent vann og vaksiner. Det finnes ca 2 milliarder barn i verden i dag og nesten halvparten av dem lever i fattigdom. 25 000 barn dør daglig som følge av fattigdom. De dør i de fattigste landene i verden, i fattige landsbyer, langt fra verdens oppmerksomhet. De er usynlige i livet, og enda mer usynlige i døden.
Mens 80 % av befolkningen i land som Liberia, Palestina (Gaza), Haiti, Zimbabwe og Chad lever under fattigdomsgrensen, bruker vesten astronomiske summer på å redde grådige finansinstitusjoner fra å gå konkurs.
I disse dager er verdens 20 største økonomier samlet til «kaksekonferanse» – G20 – i London. Fra det holdet har det nettopp kommet lovnader om 1000 milliarder dollar i ekstra tilskudd til institusjoner som IMF og verdensbanken. Det er selvsagt grunn til å applaudere verdens økonomiske stormakter for at de har vært villige til å tenke på verdens fattigste, som også er dem som er hardest rammet av finanskrisen. Det er som kjent dyrt å være fattig, og dyrere blir det når verdensøkonomien nærmest kolapser.
Samtidig er det verdt å få med seg at G20 velger å satse på institusjoner som baserer seg på nyliberalistiske markedsmekanismer for å bekjempe fattigdom. Dette er institusjoner som krever strukturell tilpassning i «betaling» for lån. Med strukturell tilpassning menes fjerning av tollbarrierer som beskytter lokal produksjon, arbeidstakerrettigheter som beskytter ansatte fra rovdrift, samt store kutt i offentlige forbruk på områder som sosiale støtteordninger og helsevesen. Samtlige er virkemidler som beskytter en allerede utsatt befolkning, og samtlige er også virkemidler som vesten brukte for å bygge opp sine økonomier. Spesielt er forsvar av egen matproduksjon, gjennom toll på importerte varer helt avgjørende for å bekjempe sult og fattigdom. Gjennom fattige lands allerede store gjeld til rike, vestlige land, har de samme landene kunne presse igjennom disse «tiltakene», som en betingelse for at de skal få nye, grunstigere lån b.la for å betale tilbake gammel gjeld. Dette er de samme metodene, om enn noe mer sofisitkerte, som ble brukt for å få overtaket på fattige, men strategisk viktige land, i imperialismens tid.
Mens de enorme lidelsen blant verdens fattige for i overkant av et år siden ble oversett fordi mange var hellig overbevist om at den frådende økonomien og det frie markedet ville rydde opp i problemene, blir den nå druknet i en finanskrise som nettopp denne økonomien, og dette markedet er skyld i.
For oss er dette de tapte muligheters tragedie, for dem er det selve paradokset fra helvette.