Det er nå neste 2 uker siden presidentvalget i Iran, og regimet virker å ha slått ned store deler av opprøret. Har vi vært vitne til begynnelsen på slutten for den islamske republikken, eller et ubetydelig mellomspill som lot regimet vise sin fysiske makt?
I nesten to uker har Iran vært preget av demonstrasjoner etter at de offisielle valgresultatene viste at sittende president Mahmoud Ahmadinejad tok en storeslem og vant med overveldende flertall. Støttespillere av de andre kandidatene, og mest fremtredende Mir Hossein Mousavi, har strømmet ut i gatene og protestert mot det de mener er valgfusk. Etter hvert som regimet, med Ayatollah Ali Khamenei i spissen, har tilbakevist påstander om valgfusk har også regimets tilsvar til demonstrasjonene vokst i styrke og omfang. Opprørspoliti og en frivillig milits – basij – har gått til harde angrep på fredlige demonstranter.
Kort sagt har regimets metoder hatt den tilsiktede effekt. Frykten har spredd seg blant demonstrantene, og færre og færre har våget seg ut i gatene for å demonstrere sin forakt mot det de ser på som tyveri av stemmer – ”where is my vote?”. Men volden fra regime har også ført til at demonstrantene ikke lenger bare demonstrerte mot valgjuks, nye slagord dukket opp etter hvert som volden og skremselspropagandaen ble mer ekstrem. ”Death to the dictator” handlet ikke bare lenger om Ahmadinejad, men også om Ayatollah Ali Khamenei – selve ryggraden i regimet kom under angrep. Et valg som i utgangspunktet var det frieste den Islamske Republikken Iran noen gang har sett, i alle fall om valgkampen er målestokk, ble ikke lenger sett på som reelt. Ikke bare gikk demonstrantene til angrep på det de så på som utstrakt valgjuks, men også på kandidatutvelgelsen. De som skal stille til valg i Iran må nemlig forhåndsgodkjennes av Vokterrådet, en forsamling svært konservative religiøst lærde. Et angrep på denne praksisen kan ikke ses på som noe annet enn et angrep på hele den Islamske republikken. Maktstrukturer er bygd opp for å sørge for at politikk, og administrasjon, føres i tråd med idealene i den islamske revolusjon. Et angrep på vokterrådet, rådet som skal se til at nettopp disse idealene blir fulgt, er i så henseende historisk.
Regimet i Iran har også tidligere vært i hardt vær grunnet demonstrasjoner. Et kjent eksempel er studentopptøyene i Iran i juli 1999, og mange viser til disse når de skal argumentere for at den siste tids demonstrasjoner er ubetydelige, og ikke vil svekke den Islamske Republikken nevneverdig. Det er riktig å påpeke at regimet også tidligere har slått tilbake gryende protester, men utover dette er sammenligningen irrelevant. Det dagens demonstrasjoner har, som tidligere demonstrasjoner ikke kan vise til, er en bredde i sammensetning. Kvinner, menn, religiøst konservative, liberale, unge som gamle har samlet seg i gatene i protest mot et system som tok fra dem retten til å få sin stemme hørt. Tidligere demonstrasjoner og markeringer har i hovedsak bestått av studenter. Det er dette som gjør at de siste dagers hendelser kan føre til regimeskifte. Men å slå fast at opprøret kan føre til regimeskifte er ikke det samme som å si at det vil føre til regimeskifte. De som tror på en ny revolusjon i Iran sammenligner dagens situasjon med revolusjonen i 1979 som gjorde Iran til det prestestyret det er i dag. Dét er en mye bedre sammenligning enn med de mange mindre demonstrasjonene som Iran har opplevd, spesielt i universitetene. Revolusjonen i 1979 var en folkemønstring mot Shah Mohammad Reza Pahlavis vestligstøttede, undertrykkende, regime.
I stede for å ramse opp likhetene mellom disse to hendelsene, er det tilstrekkelig å peke på en vesentlig forskjell: Shahen satte seg på et fly og forlot Iran. Ayatollah Ali Khamenei og hans kolleger i Vokterråd og Ekspertråd kommer ikke til å rømme. I motsetning til Shahen kommer de til å kjempe med nebb og klør for den Islamske Republikks overlevelse.
De modige iranske demonstranter har mange valg å ta i dagene og månedene som kommer. Først og fremst må de bestemme seg for om de er rede til å ta konsekvensene av å fortsette protestene – det iranske regimet er ikke kjent for å legge fingrene i mellom når det gjelder å presse sine innbyggere for informasjon, eller for å idømme barbariske straffer. Dernest må de avgjøre hvilke vei demonstrasjonene skal ta – fortsatt fredelig, eller skal de møtte politi og basij med samme mynt? Men viktigst av alt – de må vite hvilken vei de vil at landet skal ta. Vil de opprette en demokratisk, sekulær stat, eller er de rede til å akseptere en marginalt mer liberal versjon av dagens Islamske Republikk, med Mousavi som president?
En ting er sikkert, opprøret trenger ikke være over bare fordi regimet tilsynelatende virker å ha slått ned de store protestene. Den islamske revolusjon var ikke over på en uke, eller en måned. Mange regner begynnelsen på revolusjonen til januar 1978, når de første store demonstrasjonene mot Shahen tok til, andre peker på at de første militante demonstrasjonene begynte allerede sent i 1977. Den islamske republikk ble offisielt dannet 1. april 1979.
Utfallet av forsøk på å styrte diktatoriske, militært sterke, regimer avhenger i de aller fleste tilfeller faktorer internt i selve regime. Hvem sitter med den reelle makten innad? Er det en gruppering som er fast bestemt på å holde på den harde linjen med undertrykkelse av ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og som holder det som absolutt at demonstrasjoner må slås ned med alle midler tilgjengelig? Eller er det en gruppering som vil gi små drypp av frihet for å hindre hele lasset fra å velte? Historien viser at det sistnevnte er det sikreste kort for endring. Man så det i Sovjet – Gorbatsjov, en tilhenger av regimet, ga lillefingeren, folket tok hele hånda.
Det samme kan skje i Iran. To blokker kommer til syne: Ayatollah Ali Khamenei og Mahmoud Ahmadinejad på den ene siden, og Ayatollah Ali Akbar Hashemi Rafsanjani (leder av ekspertrådet, de eneste med makt til å avsette den øverste lederen Ayatollah Ali Khamenei) og Mir Hossein Mousavi på den annen. Hvem som vinner maktkampen innad er helt avgjørende for utfallet. Deretter må folket handle. Utfallet kan bli som i Sovjet Unionen, men det kan også ende som i Kina med massakren på Tiananmen Square.