Fem fine for øret i uke 4

Av | 25. januar 2010

Kate Nash – Foundations. Kate Nash kom ut med albumet ”Made Of Bricks” i 2007. Det var på ingen som helst måte det beste albumet fra det året. Her i Norge passerte det gjennom, sånn mer eller mindre uten at noen tok stor notis av det. Den engelske avisen The Independent beskrev faktisk albumet som ”pole position for the worst album of the year”. Men det betyr likevel ikke at man ikke kan skrive litt om Kate Nash på denne siden for det om. Kate Nash kan åpenbart fortelle de fleste av oss en ting eller to om kjærligheten, i hvert fall hvis vi skal ta utgangspunkt i tekstene hennes. Eller så er det bare det at Kate Nash føler så inderlig mye, når hun føler. Ikke vet jeg, men for en jente på 22 år (hun var 20 da albumet kom), så har hun fryktelig mye på hjerte, om hjertet. Hun følger på mange måter i fotsporene til den litt mer brutale Lily Allen, men stopper der frøken Allen som regel går langt langt over streken. Til tross for begredelige plateanmeldelser fikk Kate Nash ganske mye oppmerksomhet, og hun fikk delta på en rekke festivaler samme året som plateutgivelsen. Fra albumet kan singelen ”Foundations” trekkes frem som en av få gode låter. Singelen er søt nok den, handler selvfølgelig om teite gutter (sånn som seg hør og bør) og er sånn passe catchy. Men la det likevel være sagt, bare sånn for å ha det helt klart; Kate Nash er MYE bedre enn sin navnesøster Kate Perry. Så det så!

The Cribs – Men’s Needs. Det som likevel kan nevnes om Kate Nash, og som i og for seg er ganske artig, er at hun for tiden er sammen med Ryan Jarman. Herr Jarman spiller og er vokalist i bandet The Cribs, som leverer atskillig bedre musikk enn hva Kate Nash gjør. Dette paret utfyller hverandre sikkert på en forbløffende måte, for der hvor Kate Nash har sine gutteproblemer har Jarman litt problemer med å skille virkelighet fra fantasi. Han tok for eksempel æren for å inspirere Bob Geldof til å gå i gang med Live 8 prosjektet, og han har foruten det foreslått at Geldof burde avholde en Live Aid 2. Jaja, jeg er ikke helt sikker på om Bob Geldof deler denne versjonen, men det får uansett stå for Jarman sin regning. The Cribs leverer små kjappe låter, i det som kanskje best kan betegnes som klassisk engelsk indierock fra det første tiåret av 2000-tallet. Som følge av dette ble The Cribs sammenlignet med The Libertines (i likhet med et lass med andre band selvfølgelig, den engelske musikkpressen elsker jo slike sammenlikninger). Og som om ikke det var nok fikk bandet den ubeskjedne omtalen som ”The biggest cult band in the UK” av Q Magazine i 2008. Denne uttalelsen kom i etterkant av utgivelsen av albumet ”Men’s Needs, Women’s Needs, Whatever”, albumet som singelen ”Men’s Needs” er hentet fra. Utgivelsen av dette albumet var nok det definitivt store gjennombruddet for The Cribs, for i 2008 fikk gruppen nemlig celebert besøkt. Gode gamle Johnny Marr fant nemlig ut at han hadde lyst å begynne å spille med Jarman og hans brødre, og da ble det nettopp slik.

The Smiths – The Boy with the Thorn in His Side. Johnny Marr er jo definitivt mer kjent for å ha vært gitarist i det smått kjente bandet The Smiths, hvor han utgjorde en fryktinngytende duo sammen med Morrissey (rent musikalsk altså). The Smiths trenger på mange måter ingen videre introduksjon, det meste er sagt om The Smiths, og det mest er sagt på en mye bedre måte enn hva denne spalten kan fortelle. The Smiths er et flott band, et av de beste gjennom tidene. Sånn er det bare. Og som følge av dette er det kanskje like greit at både Marr og Morrissey langt på vei har gitt uttrykk for at det ikke blir noen gjenforening av The Smiths. Da kan legenden på mange måter stå for seg selv. Mange er kanskje uenig i dette, men verden har sett nok av grufulle eksempler på fjollete og utidige gjenforeninger som på ingen som helst måte har tjent musikken vel. Jeg tror de fleste (nå skal jeg passe meg for ikke å ta munnen for full) er enig om at ”The Queen Is Dead” er The Smiths sitt beste album. Hvis man ikke er helt enig, kan man i hvert fall ha sympatier for den meningen. Men det store spørsmålet er likevel hva som er den beste låten fra dette albumet. Selv har jeg falt ned på låten ”The Boy with the Thorn in His Side”. Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik. En flott fortelling om kjærlighet til musikken av The Smiths er beskrevet i Frode Gryttens novelle Syng meg i søvn fra samlingen Bikubesong. Les denne. Det holder.

Modest Mouse – Float On. Et annet band som Johnny Marr figurerer i er Modest Mouse. Marr startet i dette bandet i 2006, og skrev blant annet låter på bandets femte album ”We Were Dead Before the Ship Even Sank”. Dette albumet nådde de virkelig store høyder i USA, og var på et tidspunkt nummer 1 på Billboard, noe som også førte til at dette faktisk var første gang Marr var med å toppe albumlisten i USA (ganske utrolig i grunnen, sånn i ettertid). Modest Mouse er et band som har fått masse berettiget skryt, og de har solgt kolossale mengder av albumene de har gitt ut. Det er ikke godt å si hva som var Modest Mouse sitt definitive gjennombrudd, men deres fjerde album ”Good News for People Who Love Bad News” var vel på mange måter det som definerte gruppen for omverdenen. Dette albumet ble nemlig nominert til Grammy, og det er jo ofte et slags kvalitetsstempel. Fra dette albumet kom singelen ”Float On”, som virkelig er en god låt. Fantastisk fengende og smått finurlig, og så synger vokalisten så bra.

Vampire Weekend – White Sky. Vampire Weekend har ingenting å gjøre med Johnny Marr (rent bortsett fra at gjengen i Vampire Weekend sikkert er glad i The Smiths, jeg liker i hvert fall å tro det). Grunnen for at Vampire Weekend er med på denne ukens liste er utgivelse av bandets andre album ”Contra”. Albumet kom 11. januar i år, og har med andre ord ikke blitt helt ”varm” i cd-spilleren enda. Likevel bør utgivelsen nevnes. Dette mest på grunn av gruppens første album ”Vampire Weekend” som sannsynligvis var et av de beste album fra året 2008. Denne utgivelsen ga bandet masse fortjent oppmerksomhet, og det har av den grunn vært store forventninger til deres andre album. Så langt kan nevnes at gruppen på mange måter fortsetter i stilen som vi allerede kjenner dem. Det er på ingen måte dumt det, for det var en stil som ga bred anerkjennelse. Vampire Weekend har selv uttalt at de er inspirert av afrikansk populærmusikk, og dette er noe man også finner igjen på låten ”White Sky”. Låten er rytmisk, enkel og humørfylt. Det er slik vi liker å kjenne Vampire Weekend.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*