…Fever Ray – If I Had A Heart. I forbindelse med den nylig avholdte Øyafestivalen presenters det i denne uken fem artister som holdt opptreden under årets festival, og som man trygt kunne velge å få med seg dersom man var såpass heldig å være tilstede i Middelalderparken. Øyafestivalen har fått et svært godt rykte, og det er i aller høyeste grad fortjent. Bookingledelsen har både turt og villet satse på artister i den såkalte ”mellomsjangeren”; de som ikke nødvendigvis har fått sitt store gjennombrudd internasjonalt, men som har blitt fanget opp i ulike medier ettersom det hviler et stort potensial i artisten eller bandet. Én artist som passer inn i denne betegnelsen er svenske Fever Ray, eller Karin Dreijer Andersson som hun egentlig heter. Hun er nok bedre kjent gjennom duoen hun utgjør sammen med sin bror, Olof Dreijer, i bandet The Knife, et band som har fått stor oppmerksomhet internasjonalt. I tillegg har Karin Dreijer Andersson blitt viden kjent gjennom en rekke vokalbidrag til bandet Röyksopp. Uansett, Fever Ray fortsetter i samme stil som The Knife, men er nok enda mørkere og dystrere i stil. Det unike med Fever Ray er bruk av stemmefordreiing, et virkemiddel som for så vidt også benyttes flittig i The Knife. Dette virkemiddelet trekker på mange måter fokuset vekk fra Karin selv, og over på musikken, noe som også er et ønske fra artisten selv. I 2009 kom det selvtitulerte albumet til Fever Ray, et album som det virkelig anbefales å høre gjennom.
…Fjorden Baby – Ta meg med. Fjorden Baby var nok et band som fikk sjanse til å vise seg frem for Øyapublikummet. De har i og for seg hatt nok av muligheter det siste året til å presentere musikken sin for det norske folk, en mulighet de har forvaltet sånn passe. For mens de skuffet stort under årets Hovefestival, var konserten på Øyafestivalen den rake motsetningen. Dette er nok et bilde som er meget beskrivende av bandet også; de er både elsket og hatet. Elsket for å tørre og fremføre sin norske lyrikk – som ikke står tilbake for noe etter min mening, men hatet for deres mer eller mindre tvilsomme, og tidvis arrogante, oppførsel. De flyr på den såkalte nye Bergensbølgen, og har kanskje fått stor drahjelp sammen med andre band, men platen deres står fint på egne ben. Stilmessig er det rimelig rått og brutalt, ærlig og uforutsigbart, totalt sett et spennende prosjekt. Låten Ta meg med er en cover av Jokke og Valentinerne, en låt som de gjør meget bra i sin egen stil. Albumet som også har fått navnet Fjorden Baby er virkelig verdt å sjekke ut, kanskje et av årets beste norske album.
…Jenny Wilson – Let My Shoes Lead Me Forward. Enda en svensk artist. Ikke så rart kanskje, for det kommer virkelig mye pent fra Sverige. Jenny Wilsom kom i år ut med sitt andre studioalbum, Hardships!. Albumet er veldig bra det, Jenny Wilson vet virkelig hva hun driver med. Stilmessig betegnes muligens Jenny Wilson som en slags singer/songwriter-artist, men det er så mye mer enn som så, ettersom denne sjangeren stort sett er kjennetegnet av enkeltpersoner med deres kassegitar. Jenny Wilson eksprimenterer for eksempel lekent og lystig med elektronika, noe man kan høre på låten Let My Shoes Lead Me Forward. Denne låten er riktignok fra hennes første album, Love and Youth, et album som kom i 2005 (anbefales det også altså, og som en digresjon kan det nevnes at albumet Love and Youth kom ut på plateselskapet Rabid Records, et plateselskap som drives av Karin Dreijer Andersson og Olof Dreijer, ja, nettopp, de to fra The Knife, verden er jammen ikke stor).
…Beirut – Elephant Gun. Beirut er et band. Det er et band fra Amerika. Men det er jo unektelig frontfigur og sanger Zach Condon som driver bandet, og det har ført til at Zach Condon ofte blir betegnet som Beirut, at Beirut er et artistnavn så og si. Det er altså ikke riktig, for Condon har altså en rekke dyktige musikere med seg, som fortjener heder og ære de også. Men for all del, det er Condon det fokuseres på, og det er nok greit det, for han er jo tross alt både låt- og tekstskribent. Historien om Zach Condon er en irriterende historie om et vidunderbarn, en mulitartist, som i en alt for ung alder finner ut at han skal reise ut i verden og se hva som skjer, og drar med seg livserfaring, som selv Arne Næss kunne vært misunnelig på, tilbake til studio og lager musikk av det. Skikkelig hipster her altså. Turen til Condon gikk altså, som låtene på albumet Gulag Orkestar bærer stort preg av, til Balkan, og resultatet er skikkelig bra det. Gulag Orkester inneholder en rekke flotte låter, som for eksempel Elephant Gun. Også albumet fra Beirut som kom i 2007, The Flying Club Cup, er et flott album, som viser at Condon er en særdeles dyktig musiker. Men det er som sagt noe sterkt provoserende med hele historien om Condon, som gjør at vi får slutte av her, nok får være nok.
…Vampire Weekend – M79. Den siste låten fra årets anbefalinger fra Øyafestivalen 2009 kommer fra det amerikanske bandet Vampire Weekend. De kom ut med albumet Vampire Weekend tidlig i 2008, og var etter min mening et av de flotteste album dette året. Albumet inneholder en rekke hits, som med enkelhet kunne vært store radiosingler i seg selv. Til sammen skaper dette et forholdsvis komplett album av artige låter, med ganske så finurlige tekster. Vel verdt å sjekke ut dette albumet altså.