«Withdrawal in disgust is not the same as apathy» – om ‘The Dreamers’

I en interessant kommentarartikkel for Morgenbladet for noen uker siden, tok SVs nestleder Audun Lysbakken til orde for at årets førtiårsjubileum for sekstiåtteropprøret burde markere et farvel til den nostalgien som har herjet. Livsstilspluralismen og den seksuelle frigjøringen vant riktignok, men ellers er det tross alt vanskelig å se hva opprøret egentlig oppnådde. Innen finanskrisa ga verdens maktpersoner anledning til å børste støvet av politiske virkemidler som har vært diskreditert siden Reagan-Thatcher-epoken, så det meste ut til å gå i motsatt retning: Den globale ulikheten er like hjerteskjærende som før, markedsfundamentalismen har vært uangripelig, klimakrisa forverres for hver dag, og stadig flere regjeringer begrenser sivile friheter med henblikk på en stadig utvidet og tilsynelatende uendelig Krig Mot Terrorisme.

Men hvis opprøret var så fundamentalt mislykket, hvorfor vender vi da stadig tilbake til det? Jeg tror det har noe å gjøre med et ønske om å gjøre idealisme akseptabelt, og med den iboende tragedien som ligger i at det håpet som ble grundig knust i opprørets kjølvann. Ikke bare var forandringene begrenset i Europas illsinte hovedsteder. Der hvor det faktiske skjedde en forandring, som i Kina, var det til det mye, mye verre. Det kan tilmed hevdes at idealismen ikke gjorde noe verdensomspennende comeback før alles håp kunne knyttes til Barack Obama denne høsten (demonstrantene i Seattle er sikkert uenige, men terrorangrepene 11. september 2001 tok en del av lufta ut av ballongen.). Opprøret i ’68 handlet vel så mye om hva som skulle komme istedet, som det handlet om å bryte ned den establerte sosiale strukturen. Ingen av delene materialiserte seg,

Det nye politiske bakteppet bød uansett på en utmerket grunn til å gjense Bernardo Bertoluccis The Dreamers, et besettende men lekende drama om hvordan sex, film og politikk går opp i en høyere enhet for de filminteresserte søsknene Theo (Louis Garell) og Isabelle (Eva Green) når de blir kjent med den amerikanske studenten og filmentusiasten Matthew (Michael Pitt). Fundert i sin dype kjærlighet til filmkunsten skaper de med Matthews ord sin egen kulturrevolusjon, som en konsekvens av at den franske regjeringen stengte det nå så myteomspunnede Cinemateque Francais. Og etter min mening, uavhengig av at de fleste kritikere later til å fokusere mest på det erotiske trekantdramaet som følger, er The Dreamers først og fremst en film om å elske film. Det er også hovedgrunnen til at jeg elsker den.

Med jevne mellomrom blir slått av et behov for å bekreftet at det å se og elske film er verdt det, at det ikke bare er bortkastet tid. Det er da det er på tide å se The Dreamers. Det handler ikke bare om hvordan den lykkes i å skrive opplevelsen av å gå på kino inn i historien om bakgrunnen for sekstiåtteropprøret, men kanskje viktigere, at den også fungerer på et mindre uttalt politisk nivå. De tre sammensatte hovedpersonene våre har amerikansk og fransk filmtradisjon i blodet, og i noen scener som er både poetisk vakre og respektfulle hyllester, gjenskaper de for seg selv minneverdige filmøyeblikk, som når de løper gjennom Louvre på samme måte som i Jean-Luc Godards Outsiderbanden. Den kyniske seer vil muligens mene at dette kun er et sentimentaliserende grep fra en regissørveteran som nådde toppen for lenge siden, men for meg representerer disse scenene både visuelt mot og intellektuell nysgjerrighet og ærlighet.

Mye av dette er altså likevel underkommunisert i anmelderstandens mottagelse av filmen. Her var man istedet mest interessert i filmens seksuelle over- og undertoner. Jeg er på ingen måte uenig i at disse er viktige for å forstå filmen, men jeg synes samtidig de legger for liten vekt på de politiske og filmatiske sidene. Det nesten skremmende tette følelsesmessige båndet mellom Theo og Isabelle (som ytterligere kompliserte av Matthews tilstedeværelse) har utvilsomt incestuøse trekk, men kanskje er det mest fruktbart å betrakte først og fremst som en provoserende måte å fortelle om en sterk gjensidig avhengighet på? Likevel får jeg en viss følelse av at dette er noe Bertolucci gjør for å skape en viss distanse mellom karakterene og oss som ser på. Deres selvsentrerte isolasjon i seksuelt maktspill, filosofisk krangling og filmnostalgi avslører dem også som idealister uten for mye kontakt med verden utenfor.

Derfor er det så passende når gatens politiske virkelighet endelig trenger inn i deres trygge isolasjon («Gata kom inn gjennom vinduet«, som Matthew sier). Plutselig virker de opphetede diskusjonene om hvem som er morsomst av Buster Keaton og Charlie Chaplin, eller Theos oppfordring til Matthews om å se for seg det maostiske eksperimentet som en film – bare med virkelige mennesker – ikke lenger så vesentlig. I filmens aller siste scene klarer Bertolucci å fange dem ambivalensen som må oppstå når mennesker som kanskje deler samme mål, men som er uenige om hvordan måles kan nås. Det er ikke lenger åpenbart hvor følelsen av rastløshet og ønsket om å være med på noe stort slutter, og faktiske politiske overbevisninger begynner.

Likevel er det den skarpere fokuset som løfter The Dreamers over Regular LoversL (2005), det tre timer lange franske sekstiåtterdramaet (stadig med Louis Garrel i hovedrollen) som sies å ha vært inspirert av Bertoluccis film (han blir tilmed nevnt i en scene). Lovers har en episodisk struktur, og gjennom unge Francois og vennene hans tegnes det opp et meget bredt og ambisiøst portrett av disse opprørsmånedene i Paris. Fordi det er litt vanskeligere å gripe selve kjernen i filmen, kan det hevdes at filmen går nettopp i den nostalgiske fellen som Bertolucci gikk klar av, og særlig på grunn av den vakre men idylliserende svart-hvitt-fotograferingen av den nesten for perfekte Garrels unge rebell. Regular Lovers er uten tvil en god film, men The Dreamers beviser at det strammere komponerte plottet ikke nødvendig er en fiende av det kunstnerisk ambisiøse. Det er det som The Dreamers til et mesterverk.
______________________________________________________
FILM:

The Dreamers (USA/Storbritannia/Frankrike, 2003) er tilgjengelig på norsk DVD.
Regular Lovers (Frankrike 2005) er tilgjengelig på import-DVD.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*