‘W.’ er ikke noe å le av

Etter å ha sittet taus gjennom hele Oliver Stones W. – et biografisk drama om USAs avtroppende president -, fikk jeg til slutt lyst til å rope ut at den gamle lystprovokatøren skulle la den stakkars Freud i fred. Så lenge filmen konsentrerer seg om å stille skarpt på skillelinjene mellom politisk substans og politisk taktikk i Bush-administrasjonen, er den absolutt severdig, blant annet på grunn av et sett med meget imponerende rolletolkninger. Problemet oppstår imidlertid når Stone skal forsøke å forklare hvorfor presidenten handler som han gjør. Jeg endte opp med å håpe at filmen simpelthen ikke er skarp nok, fordi dette er den eneste måten jeg kan få noen meningsfylt ut av den konstante hamring på at W. ble politiker først og fremst ble politiker for å vinne anerkjennelsen fra sin far, USAs 41. president. Uansett er resultatet at den monomane kampen for anerkjennelse blir dvask som satire, og fullstendig uten overbevisningskraft som psykologisk drama.

Kjernen i mitt problem med filmen er altså, som du kanskje allerede har forstått, at jeg synes George W. Bush slipper for billig unna. Portrettet av Bush som en nokså enfoldig politiker som er motivert av ryggmargsreflekser og familiens politiske arv og ære, bidrar i mine øyne til å fraskrive ham ansvaret for hans egne valg. Det kan være morsomt en stund – Josh Brolins tolkning er god, selv om den ofte tangerer imitasjonen -, men av en regissør av Stones hardhudede kaliber hadde jeg forventet noe nærmere hans grundige oppgjør med Richard Nixon enn den overglattende intervjufilmen Commandante. Stones sympati med Bush er neppe like sterk som den med Castro, men gjennom å stadig legge seg opp i presidentens tilsynelatende enfoldighet og letthet for å bli ledet av andre autoriteter, blir de politiske spørsmålene like unnfallende som når han agerte mikrofonstativ for Fidel.

Det kan hende det er urimelig av meg å kritisere Stone for å ha laget en annen film enn den jeg helst kunne ønske meg, men i dette ligger det også en tillitserklæring. Dette med politikerfilmer er noe han kan, uansett hva man måtte mene både om formen på dem, og filmografien hans for øvrig. Men jeg hadde altså håpet på satire der jeg fikk farse. Filmen velger som regel minste motstands vei, og bidrar således til å bekrefte de allerede fasttømrede oppfatningene til sitt publikum. Det er trygt, men knappest morsomt, avslørende eller tenksomt. Å rase gjennom en slags greatest hits- samling av Bush-administrasjonens minneverdige øyeblikk, og ellers lojalt bekrefte hver eneste fordom vi måtte ha om hans intellektuelle latskap, risikerer å redusere ham til et komisk innslag og en nikkedukker for de sterkere personlighetene rundt bordet.

Hvilket bringer oss tilbake til det at Stone aldri gjør noe egentlig forsøk på å forstå hva det er som driver politikeren George W. Bush, noe som ville være kritisk viktig for at vi skulle kunne akseptere filmen som satire. Vi registrerer at han nesten desperat roper ut til alle som vil høre at George jakter på anerkjennelse fra sin far i konkurranse med broren Jeb, men jeg har simpelthen svært vanskelig for å akseptere at ønsket om farskjærlighet i seg selv skal være sterk nok motivasjon til å søke landets viktigste politiske embete. Og hvis denne observasjonen er ment som satire, er den ikke akkurat sylskarp: Absolutt hvem som helst kan påstå at George W. Bush ville bli president for å bevise at han kunne klare, eller for å avslutte det prosjektet faren påbegynte, men det gjør det verken spesielt originalt eller fyllestgjørende.

Det kan hende det er fordi jeg rett og slett elsker politikk, men for meg var det de bredpenslede forsøkene på ren politisk komedie som fungerte best. Henvisningen til Donald Rumsfelds bemerkning om ‘Det Gamle Europa’ ble riktignok gjort på en overtydelig måte som fikk den til å føles billig, men om ikke annet sørget disse øyeblikkene for å holde psykodramaet på avstand. Scenene fra kriserommet, og særlig framstillingen av rivalisering mellom Jeffrey Wrights Colin Powell og Richard Dreyfuss’ direkte skremmende Dick Cheney, samtidig meget gode, og viser en altfor sjelden evne til faktisk å la Bush-administrasjonens politiske agenda overstyre det sentimentale mikroperspektivet. Det er i scener som disse jeg værer hva slags film W. kunne ha blitt, om ikke Stone hadde bestemt seg for at han ville fortelle den tragikomiske historien om anerkjennelsessyke bøllefrøet som ble verdens mektigste mann.

Da er spørsmålet bare hvorfor Oliver Stone valgte å trekke seg tilbake, etter å såvidt ha flekket tenner mot historiens minst populære president? I sin anmeldelse i Klassekampen pekte Guri Kulås blant annet på teorien om at Bushs presidentskap og bitterheten det har skapt stadig er så nær, at vi ikke har noe annet valg enn å forsøke å le av det. Jeg prøvde, men fikk det ikke helt til. Det føltes for uforpliktende. Clinton-perioden kunne sikkert blitt en riktig fin freudiansk komedie, men jeg føler at Bush-epoken er for alvorligere til å reduseres til det.
_____________________________________________
AKTUELL FILM:

W. hadde norsk kinopremiere 28. november.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*