Barack Obama kunne helt sikkert ha ønsket seg lysere omstendigheter å skifte fokus i presidentkampanjen til, men for oss som har brukt de siste to ukene på å rive oss i håret over at den demokratiske kandidaten har blitt oversvømmet av all oppmerksomheten som har blitt hockeymoren fra Alaska til del, får økonomiske krisetider gjøre nytten. Om ikke for noe som helst annet – og det er det neppe, ettersom amerikanske banker går overende som korthus og norske aviser rapporterer om rentespøkelser, skrumpende pensjonsfond og generell forskrekkelse langt innover våre egne grenser -, så synes det nå i alle fall sikkert at valgkampen igjen handler om sakene, og om de to viktigste personene, John McCain og Barack Obama.
Vi kan selvsagt velge å bekymre oss over at det måtte en nær kollaps på Wall Street til før Obama fikk styrt blitslampene vekk fra det offentlige biblioteket i Wasilla, men det er underordnet. Viktigere er det at John McCain ikke lenger kan gjemme seg bak Sarah Palins åpenbare stjernekvalitet når han møter reportere. Nå vil de ikke høre mer om ‘lipstick-gate’ eller guvernørens snøskuter-husbond. Spørsmålet handler tidsnok om hvilke svar den ortodokst økonomisk-konservate McCain har på landets finanskrise, og sannsynligheten for at velgerne vil like det de høre er liten. New York Times har eksempelvis en hovedartikkel i dag, hvor de understreker McCains gjennomgående problemer med å finne både en konsekvent analyse av årsakene til krisen, og en konsekvent vurdering av hvor dyp krisen er. Det fortelles mye at McCains forslag om å sette ned en ekspertkommisjon for å se på saken, nesten er det mest substansielle og betryggende han har sagt om saken til nå.
Det var uungåelig at Obama-kampanjen ville kaste seg over McCains påstand om at den amerikanske økonomien stadig er grunnleggende sunn. For det første er det en åpenlyst diskutabel påstand i en situasjon hvor analytikere i fullt alvor snakker om en mulig reprise på den store depresjonen i 1929, og for det andre er det like selvfølgelig en politisk selvmordsaksjon. Hvis vi aksepterer premisset om at politikk handler like mye om hvordan ting blir oppfattet, som hva du faktisk mente å si, var McCains kommentarer en ubetinget katastrofe. Og når det er sagt, er det vanskelig å være uenig med New York Times, som på lederplass i dag, mener at McCains forsøk på å presisere sine uttalelser – tilsynelatende mener han ikke lenger at økonomien er sunn, men at det er upatriotisk mot amerikanske arbeidere å ikke si at den er det – er minst like skremmende tonedøve enn de opprinnelige kommentarene.
McCain-Palin-kampanjen må gjerne fortsette å kalle Obama en opphøyet elitist til de blir mørkerøde i ansiktet, men hvis Obama spiller kortene sine riktig de neste dagene og ukene, skal det ikke all verdens mye til for at Obamas påstand om at McCain er grunnleggende i utakt med vanlige folks hverdag får fotfeste. Mannen som nå hevder at den amerikanske økonomien egentlig er sterk, er tross alt den samme mannen som først ba velge om å gi ham tillit til å styre en økonomisk politikk han etter eget utsagn ikke forstår seg så veldig godt på fordi han ville utnevne dyktige rådgivere, for så bare å adoptere en økonomisk plan forfattet av tidligere senatskollega Phil Gramm. Gramm er som kjent mannen som for bare to måneder siden mente de økonomiske nedgangstidene var resultat av en mental resesjon fra en nasjon av sytepaver. Stol aldri på en fyr som skyver rådgivere foran seg for å bygge opp sin egen troverdighet (se: «Utenrikspolitikk + George W. Bush»).
Åpningen består, som historikeren Andrew Bacevich sa i en annen sammenheng i et intervju med avisa Information gjengitt i Klassekampen denne uka, i å finne den riktige balansen mellom grim realitetsorientering og å gi folket følelsen av at de kan komme seg igjennom krisen sammen. McCains populistiske krigserklæring mot den grådighetskulturen og økonomiske inkompetansen som han har sittet stille og observert sin egen president framskynde gjennom de siste årene, når ikke langt i utgangspunktet, og enda kortere hvis den settes i sammenheng med de tidligere nevnte kommentaren om den sunne økonomien. Slik kan den tidligere elitisten faktisk vinne I feel your pain-duellen mot sin virkelighetsfjerne rival. Men dette er bare halvparten av det Obama må gjøre. I likhet med John Dickerson i Slate, peker Bacevich på at det ligger en betydelig politisk risiko i å framstå som den sinte pessimisten. Bacevich trekker fram Jimmy Carter, som holdt en tordentale om behovet for selvoppofrelse under oljekrisen på syttitallet, og lovet satsing på fornybar energi. Det var den helt riktige løsningen, men i kontrast til Ronald Reagan offensive framtidsoptimisme framsto Carters budskap som enkelt å overse eller velge bort. Obama – hopemonger framfor noen – har gode forutsetninger for å styre unna slike historiske fallgruver, men det krever god balanse.
Det gjelder også fordi nettopp mangelen på erfaring fort kan bli et implisitt argument når han skal knytte Bushs mislykkede økonomiske politikk til McCain. Du kjenner regla: McCain har vært i Washington D.C. i 26 år, og han sverger til en ideologisk stivbeinthet som har brakt landet inn i krise. Hvorfor skal vi stole på løfter om forandring fra en mann som har stemt med George W. Bush i nittifem prosent av alle saker, og som fortsatt mener at det går godt med amerikansk økonomi, osv. osv. Fordi McCain selv har innrømmet politisk tilkortkommenhet på feltet, står Obama friere til å kritisere ham, selv om han ikke selv har mye relevant erfaring, simpelthen fordi Obama selv aldri har understreket sin begrensede kompetanse. Argumentet er på ingen måte uangripelig, men for å komme i angrepsposisjon blir McCain iallfall nødt til å minne velgerne om at han ikke kan nok om temaet. Kan du ikke styrke deg selv, så er det nesten like effektivt å svekke motstanderen.
Dickersons kollega Timothy Noah påpeker betimelig nok at vi skal være forsiktige med å nok en gang slå bastant fast at dette er det temaet som kommer til å avgjøre valget, men om Obama klarer balansegangen, og dersom McCains forsøk på det samme fortsatt er like ustø om noen uker, så er det sannsynligvis en fordel for Obama om synserne får rette denne gangen,
**
Jørgen Lien