Noen tanker om Sarah Palin

Hvis vi aksepterer det imaget av John McCain som kampanjen hans forsøker å markedsføre (noe vi, i alle andre sammenhenger, absolutt ikke bør), er valget av Alaska-guvernør Sarah Palin som visepresidentkandidat ekstremt typisk for ham. Han er kjent for å elske å fortelle partiet ubehagelige sannheter (se: kristenhøyre i 2000, innvandringsreform før sommeren 2007), og Palin utfyller ham på dette feltet. Hun ble valgt til delstatens første kvinnelige guvernør på et reformprogram som skulle ta et oppgjør med den gjennomkorrupte mannskulturen, og flise opp det sugerøret Alaska med stolthet har hatt inn i føderale budsjetter. Således passer det utmerket at McCain tilsynelatende for alvor mener at å avskaffe pork-barrel spending er det eneste som behøves for å få det amerikanske budsjettunderskuddet under kontroll. Valget av Palin er ment å signalisere at han er modig, ikke bare fordi han nå gjør økonomisk konservatisme til en hovedsak, men også fordi han har evnen til å tenke utenfor boksen når han skal velge visepresident.

For det er ikke til å ta feil av: Utnevnelsen av Palin er en game-changer. Vi vet bare ikke på hvilken måte ennå. Det er et så utradisjonelt valg at det potensielt kan forandre det republikanske partiets offentlige image, og uansett hvordan hun framstår de neste ukene, så sender det et klart budskap om at Barack Obama ikke er alene om å ønske forandring i dette presidentvalget. Mange har sammenliknet Palin med Geraldine Ferraro (fordi hun er kvinne), eller med Dan Quayle (fordi hun er ukjent og uerfaren), men hvis ting går etter partiets plan, vil Palins kandidatur på kort sikt ha mer til felles med Joe Lieberman eller Dick Cheney. Selv om hun ikke er et betryggende valg på samme måte som begge disse to (faktisk) var for åtte år siden, så er håpet at overraskelseseffekten som ble dem til del (Gore valgte den første jødiske kandidaten, og Bush valgte en tilsynelatende trygg Washington-kjenner) skal bidra til å prege mediebildet av Republikanerne hele veien gjennom neste ukes landsmøte. Lykkes det er det tilmed en mulighet for at velgerne glemmer mandagens groteske double bill, når både Bush og Cheney skal tale til landsmøtet.

Og jeg er en av dem som i utgangspunktet frykter at Palin kan være et veldig smart valg for McCain. Ikke bare forsterker hun inntrykket av McCain som en mann som kriger mot status quo i Washington, hun kan også bringe med seg en helt annen følelse av fornyelse og entusiasme enn det mer tradisjonelle guvernør-valg, som Minnesotas Tim Pawlenty eller Pennsylvanias Tom Ridge ville gjort. Det er også et vesentlig pluss at Palin er mer enn akseptabel for alle fløyer i partiet, om ikke annet så i alle fall fordi de utenrikspolitiske haukene allerede har fått viljen sin i McCain; small-government-fløyen er ekstatisk over hennes rykte som motstander av føderal sløsing og kameraderi, og de sosialkonservative ser en knallhard abortmotstander som har født et barn med Downs-syndrom, og dessuten en iherdig motstander av våpenkontroll som har Alaskas jaktkultur i blodet. På papiret skal hun være langt mer spiselig på grasrota enn både Pawlenty, Ridge eller for den saks skyld Mitt Romney eller Joe Lieberman.

Og hun er kvinne. Dette er den ultimate testen på om misfornøyde Clinton-velgerne først og fremst definerer seg som demokrater, eller om de først og fremst ønsker å se en kvinne bli valgt. Førstnevnte vil stemme på Obama, mens sistnevnte er en god rekrutteringsarena for McCain-Palin. De som ligger midt imellom – velgere som er for likelønn og selvbestemt abort, men som synes Hillary ble dårlig behandlet – kan vinnes av Republikanerne dersom de klarer å markedsføre Palin på samme måte som McCain. Fortsatt blir McCain framstilt som langt mer moderat enn han egentlig er, fordi pressen har gode minner fra 2000. Hvis Palins kandidatur får handle om den omsorgsfulle morsrollen og den driftige middelklassekvinnen, er det ikke utenkelig at flere kvinnelige velgere kan være innenfor rekkevidde,selv om jeg ikke på langt nær tror at kvinnelige velger vil gjøre dette til en hovedgrunn for sin stemmegivning.

Men heller ikke jeg er uimottakelig for de åpenbare motargumentene. Det er ingen som helst tvil om at Palin svekker påstanden om at Obama er for uerfaren til å bli president. Palins styringserfaring er meget begrenset, og se også opp for demokratiske forsøk på å overbevise velgerne om at styringserfaring fra Alaska ikke er relevant. De kan ikke si det direkte, av frykt for å bli beskyldt for å lage et b-medlemskap av nasjonen, men akkurat som McCains konstante hamring på at Obama valgte å feriere på Hawaii var ment å bety at Hawaii ikke er helt som resten av USA (jf. elitist-argumentet), kan demokratene forsøke det samme med Alaska. Det er en stor stat nesten uten innbyggere, og med en politisk kultur som har svært lite felles med resten av landet, hvis vi ser bort fra den tvilsomme korrupsjonskulturen den deler med for eksempel Illinois. Akkurat som det er en stående vits at du har større sjanse for å finne en potetåker enn et menneske i Idaho, er inntrykket av Alaska i beste fall at det ikke akkurat minner om middle America. Obama har kanskje ikke vært guvernør, men han har måttet ta stilling til veldig mange flere nasjonale og internasjonale spørsmål enn guvernøren i Alaska.

Her ligger det gjemt en risiko som ikke bare handler om at Sarah Palin mangler erfaring. Valget av henne øker betydningen av McCain. Fordi hun ikke på noe felt kan utfylle hans egne svakheter (utover at hun er en outsider i Washington), må han bære ansvaret for mange nasjonale og internasjonale spørsmål alene. Det trenger ikke å være et problem overfor de velgerne som allerede har et positivt bilde av McCain, og som synes Palins bakgrunn er spennende eller relevant. Problemet melder seg først med dem som heller mot å akseptere Demokratenes påstand om at McCain er en forlengelse av Bush-epoken. De har grunn til å frykte at Palins mangelfulle erfaring vil begrense hennes mulighet til å fungere som korrektiv til McCain, og da koker spørsmål ned til om de stoler på ham. Dersom tilstrekkelig mange svarer nei, vinner Obama.

I forlengelsen av dette spørsmålet finner vi enda en utfordring. Det er meget tvilsomt om Republikanerne vil vinne gehør for at Palin egentlig er mye mer erfaren enn Obama, og da er veien ganske kort til at de istedet implisitt må argumentere for at visepresidentens erfaring ikke er så veldig viktig, fordi hun har så mye annet, og at det dessuten er presidentens erfaring som er det viktigste. Problemet dersom Republikanerne blir tvunget til å bruke dette argumentet, er todelt. For det første bidrar det til å undergrave autoriteten til Palin som potensiell øverstkommanderende, fordi man indirekte aksepterer påstanden om at hun ikke har det som skal til. For det andre kan det minne velgerne om at McCain flere ganger tidligere har sagt at visepresidentkandidatens evne til å kunne overta styringen av landet på øyeblikks varsel er vedkommendes viktigste kvalifikasjon. Hvis de tvinges til å innrømme at Palin ikke nødvendigvis oppfyller dette kravet, er det et potensielt stort problem. Og for det tredje kan et slikt forsøk på å dempe betydningen av visepresidentens readyness ytterlige øke betydningen av velgernes tillit til McCain, jamfør spørsmålet om erfaring over. Og, som Jay Cost påpeker i en ellers forsiktig optimistisk analyse for RealClearPolitics, dette handler ikke bare om erfaringsspørsmålet direkte, men også om sannsynligheten for at han komme til å begå blundere i møte med en pågående presse, som det ofte skjer med politikere som er nykommere på den nasjonale politiske scenen.

Jeg har vært inne på at Palins historiske rolle som den første kvinnelige republikanske visepresidentkandidaten har potensiale til å hjelpe partiet både når det gjelder mediene, kvinnelige velgere og i forandringdebatten. Men spørsmålet om hvorvidt Palin kan tiltrekke seg kvinnelige velgere som kanskje ellers er uenige med Republikanerne har ett stort usikkerhetsmoment: Risikoen for at Palin blir oppfattet som lite annet enn et velgeragn. Så lenge Kansas-guvernør Kathleen Sebelius var aktuell som visepresidentkandidat for Obama, måtte man ta risikoen for at kvinnelige Clinton-velgere ville føle seg tatt for gitt med i vurderingen (Tror Obama at han kan velge en hvilken som helst kvinne, uten hensyn til om hun er kvalifisert eller ikke?). Nå er det McCain som har denne utfordringen, Dersom Demokratene tillates å vinne definisjonskrigen om Palins manglende erfaring, og dersom de frustrerte kvinnelige velgerne stadig vurderer henne på et politisk grunnlag, kan valget av henne faktisk risikere å slå tilbake på McCain som en nedlatende gest. Men vi skal selvfølgelig ikke nødvendigvis kjøpe påstanden verken om at McCain valgte Palin for å appellere til akkurat disse velgerne, eller at det er entydig at kvinnelige velgere kommer til å gå for Demokratene. Republikanerne har allerede en brukbart grep om gifte kvinner og mødre, og Palin har absolutt en sjanse til å påvirke positivt i disse velgergruppene.

Før vi forlater de potensielle fallgruvene helt, vil jeg vende tilbake til Alaska et øyeblikk. Jeg er som sagt enig i at Palins image som en kraftfull reformator som er uplettet av Alaskas råtne politiske kultur, kan bli en stor styrke for McCain når han skal markedsføre seg selv som en tøff sannsiger. Men noe ulmer likevel under overflaten. Wall Street Journal skrev for noen uker siden om mistanken om at Palin kan ha grepet inn for å fjerne en tjenestemann som hadde falt Palin-familien i unåde. Palin benekter innblandingen på det sterkeste, men det er åpnet gransking av saken. Bare det faktum at saken ikke er avsluttet innebærer en vanskelig balansegang. Noen ganger hjelper det ikke å være uskyldig, dersom noen i mellom tiden kan sette spørsmålstegn ved din personlige integritet. Slike, muligens grunnklager, kan bli ekstra skadelige dersom du har gjort nettopp integriteten til en viktig del av din politiske personlighet.

Alaska huser samtidig også den største muligheten for åpen uenighet mellom Palin og McCain, og derfor også mellom McCain og den republikanske grasrota. McCain har nylig snudd i spørsmål om oljeboring utenfor kysten (som han nå er for), men i motsetning til Palin er han ikke for å bore etter olje i Alaska, av miljømessige årsaker. Mange republikanere mener oljespørsmålet ikke bare handler om anledningen til å gjøre seg mindre avhengig av utenlandsk olje (som er en ganske tvilsomt regnestykke), men også om delstatenes mandat til å avgjøre disse sakene på egen hånd. Saken i seg selv er neppe veldig skadelig for McCain, men dersom den kan brukes til å gjenåpne debatten om de andre sakene hvor McCain, iallfall inntil nylig, var på kollisjonskurs med grasrota, er det en langt mer alvorlig situasjon.

Det er foreløpig altfor tidlig å si noe sikkert om hva utnevnelsen av Sarah Palin får å si for resten av valgkampen. McCain har åpenbart kommet fram til beste mulighet til å vinne går gjennom å forsøke å presentere velgerne for et nytt, republikansk parti. Den største svakheten med en slik strategi er at den risikerer å redusere effekten av hele den valgkampen han har ført til nå. Og han var vel ikke først ut med forandring, eller?

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*