Den russisk-georgiske krigen om Sør-Ossetia rapporteres å være avsluttet (ikke helt), med Russland som soleklar seierherre, og Georgia som en like klar taper. Men det er selvfølgelig ikke siste kapittel om denne krigen. Ikke bare har den sørget for å gjøre Russlands forhold til USA enda mer betent, og Mikhail Saakashvilis posisjon på hjemmebane mer usikker, den kan også tenkes å påvirke debatten i den amerikanske presidentvalgkampen på lengre sikt. Det handler om McCains forsøk på å få russisk selvhevdelse til å passe med sine nykonservative teorier om nødvendigheten av en fortsatt hardhendt amerikansk internasjonalisme (som bestemt ikke nødvendigvis betyr multilateralisme), men derfor kan det også få betydning for Barack Obamas videre valgkampstrategi.
Den liberale og hissige Arianna Huffington, redaktør i venstreorienterte Huffington Post, skrev denne uka en kronikk hvor hun oppfordret Obama til å bruke hver eneste dag herfra til november til å forsøke å rive ned inntrykket av John McCain som den som uungåelig er best skikket til å være øverstkommanderende. Selv er jeg tvilende til om Obama har mulighet til å vinne en slik diskusjon, rett og slett fordi det foreløpig har vist seg usedvanlig vanskelig å rokke ved velgernes generelt positive bilde av den republikanske kandidaten. Men om det kanskje er en overdrivelse når Huffington skriver at det til syvende og sist er det samme som kommer til å avgjøre dette valget som avgjorde i 2004, så er det absolutt naturlig at utenrikspolitikken, etter den russiske eksplosjonen, vil spille en større rolle enn det så ut som for en uke siden. Russland har ikke veldig mye direkte med krigen mot terror å gjøre, men McCain håper likevel at bare assosiasjonen om et antiamerikansk Russland symboliserer et USA omgitt av fiender skal få ham til å framstå som en trygg og klarsynt statsmann. Hvis vi, foreløpig kun for diskusjonens skyld, aksepterer at dette blir et av de avgjørende saksfeltene i november, hva bør Obama da gjøre?
Han bør vurdere å velge senator Joe Biden som sin visepresident. Demokratene har ingen med større erfaring, interesse, engasjement og autoritet på området enn Biden, som er leder for utenrikskomiteen i Senatet. Kontaktflaten hans er bred, han er respektert i begge partier, og hans skarpe tone overfor både Sudan, Russland og president Bush har gitt ham et image som en brobygger som samtidig er modig og uhyre kunnskapsrik. Nærlesere av denne bloggen vil huske at jeg roste Biden for disse egenskapene allerede etter Demokratenes YouTube-debatt i fjor sommer, og igjen når jeg endte opp med å anbefale John Edwards som presidentkandidat i januar.
Selvfølgelig kunne både guvernør Bill Richardson fra New Mexico, Connecticut-senator Chris Dodd og tidligere senator Sam Nunn fra Georgia tilbudt Obama mange av de samme egenskapene, men jeg mener likevel at Biden ville være det beste valgte av disse fire, og objektivt sett det beste valget av alle, med et mulig unntak for Hillary Clinton. Biden førte en presidentvalgkamp som kan minne om oppskriften til John Kerry fra 2004 (Washington-insider som i kraft av sin erfaring og personlige autoritet er udiskutabelt kapabel til å bekle presidentembetet), men da med en mye større risikovilje og fandenivoldskhet enn Kerry noengang hadde. Det ironiske er at nettopp det som svekket Biden som presidentkandidat, kan brukes som argument for hvorfor han ville være et utmerket valg som visepresident. Han er en meget bra debattant, har selvironi og sjarm, men han lar aldri disse egenskapen få undergrave tryggheten og det intense engasjementet. Tidligere har han blitt kritisert for å være flåsete og udisiplinert, men etter noen innledende feilskjær ble presidentkampanjen et solid tegn på at slike unoter er lagt bort. Hans stil passer meget godt til beskrivelsen av visepresidentrollen som presidentkandidatens attack dog, og enhver republikaner vil få problemer med ham i debatter. Samtidig har Delaware-senatoren klart å balansere sin stort sett liberale stemmegivning i Senatet med en konstruktiv tone overfor meningsmotstandere (han lyktes langt bedre enn Hillary Clinton i å forklare hvorfor han hadde skiftet standpunkt til Irak-krigen), noe som gjør ham vanskeligere å karikere for McCain.
Det betyr imidlertid ikke at Obama ikke vil løpe en risiko dersom han utnevner Biden. Den demokratiske venstresiden foretrekker sine tillitsmenn rene og uplettede, og Irak-krigen kan bli en av flere snublesteiner i så måte. Biden er heller ikke et åpenbart valg dersom Obama skulle ønske å understreke det forandringstemaet som han til nå har basert hele kampanjen sin på. Biden har sittet i Senatet siden han var tredve, og det finnes uten tvil mange avstemninger som kan graves fram av republikanerne for å framstille ham som et hyklersk valg for Obama. I tillegg kommer to andre faktorer: For det første er Biden kanskje den aller hviteste, gamle mannen Obama kan velge dersom målet er å slå Clinton-tilhengerne i ansiktet ved å signalisere at Clintons kampanje ikke egentlig forandret så mye. Og for det andre kommer Biden fra en ørliten stat, som kommer til å stemme demokratisk uansett. Mange vil kunne hevde at for eksempel Bill Richardson ville vært et mer naturlig valg, ettersom han ikke bare kunne levert utenrikspolitisk tyngde, men også styringserfaring og bakgrunn fra en viktig potensiell svingstat. Detskal heller ikke utelukkes at Biden kan forsterke inntrykket av Obama som uerfaren, heller enn å jevne det ut.
Men alle disse motargumentene har den svakhet at de legger meget stor vekt på visepresidentvalget som utelukkende et taktisk valg. Ja, jeg er klar over at et av mine egne argumenter for Biden er at han kan hjelpe med den utenrikspolitiske tyngden. Men jeg tror også at velgerne kan tenkes å bli beroliget av at Obama, gjennom å velge Biden, holder sitt løfte om å velge regjeringsmedlemmer og visepresident utfra hvem som er best egnet, og ikke bare utfra hvem som kan gi ham størst drahjelp i et taktisk perspektiv. Er han taktisk, velger han sin senatskollega fra Indiana, Evan Bayh. Men hvis han stoler på seg selv og velgerne, ønsker jeg at han velger Joe Biden.
Oppdatering, 13.08.2008: Washington Posts Chris Cillizza kommer inn på mye av det samme i dag.
**
Jørgen Lien