Låtskriverfilmen

Jeg kan ikke finne Slates anmeldelse av den irske kvasimusikalen Once, som går på kino nå og overveiende ble møtt med positiv omtale på sin begrensede USA-visitt ifjor, men det står uansett klart for meg at hovedanmelder Dana Stevens burde elske den, mye av samme grunner som jeg gjør det. Ikke bare er det en beundringsverdig økonomisk fortalt historie (ung, søt innvandrerjente stopper for å høre sår ballade fra sjarmerende, skjeggete gatemusikant, de kommer i snakk, utveksler låtskriverideer, spiller inn en plate og forelsker seg), men den er også meget nær å oppfylle de kravene samme Stevens – en av mine peilemerker innenfor amerikansk filmkritikk, og en frisk bidragsyter til magasinets finfine kulturtalkshow Slate’s Culture Gabfest – stilte til denne typen filmer i sin altfor positive anmeldelse av den ordinære Hugh Grant-komedien Music and Lyrics ifjor.

Stevens falt for Music and Lyrics fordi den tar seg tid til å etterforske hva som kreves for å skrive en god poplåt, og fordi den faktisk går såpass helhjertet inn for oppgaven at det i det minste kommer en anstendig sang (den tidligere anbefalte Way Back Into Love) ut av nitti minutters anstrengelse. Selv om jeg ikke er enig i at Music egentlig tar låtskriverhåndverket på alvor (til det er sideplotet med Drew Barrymores eks-kjæreste gitt altfor stor plass), skal jeg anerkjenne to ting: a) Den alltid friske Hugh Grant gir noen treffende spark til en selvrettferdig popbransje, og b) når den faktisk konsentrerer seg om å være en film om låtskriving og kravene til dagens popstjerner er den tidvis både søt og morsom. Likevel er det ikke til å unngå at Musics halvhjertede sjarm ser en smule kalkulert ut når den måles opp mot Once.

For når jeg litt lettvint omtaler Once som en kvasimusikal er jeg ganske langt fra å yte den rettferdighet. Dette skyldes ikke bare at det kan skremme vekk fordomsfulle sjeler som stadig ikke vil ta i musikalsjangeren med en ildtang, men også at den handler om musikk mer som et terapeutisk virkemiddel enn som en direkte kommunikasjonskanal. De forelskede i Once bruker ikke musikken til å snakke sammen, men de lever med musikken sin så tett innpå seg at arbeidet med å skape den får dem til å åpne seg for hverandre. Sangene de skriver sammen, og prøvingen og feilingen, rettelsene i tekst og melodi, fungerer som et befriende konkret bilde på hvordan forholdet deres utvikler seg. Det er kanskje ikke usedvanlig originalt å la en forkastet poptekst, eller en eksperimenterende komposisjon symbolisere usikkerhet og lengsel, men her er effekten både rørende og underspilt.

Akkurat som Dana Stevens understreket i sin anmeldelse av Music and Lyrics, avhenger en film av denne typen av at vi som ser på tror på den musikken vi blir servert. For det første må den føles noenlunde ekte, noe som er særlig viktig for Once, hvor musikken bærer mye større del av filmen enn hva tilfellet er med den amerikanske tvillingen. Men det er også viktig at musikken treffer oss i publikum på en sånn måte at vi forstår hvorfor vi skal akseptere at den er verdt en plateinnspilling. Bergens Tidendes anmelder Lars Christian Bjørknes avskrev filmen mer eller mindre utelukkende på dette ene kriteriet. Han liker ikke såre gitar- og pianoballader, og mente derfor at filmen var en lidelse. Jeg er rykende uenig. Oscar-vinneren Falling Slowly og for eksempel When Your Mind’s Made Up er tvert imot svært jordnære, vakre og fremfor alt stemningsfulle sanger som fungerer nesten like godt utenfor filmkonteksten som innenfor rammene av fortellingen på lerretet, mye takket være den vokale sårheten og tilstedeværelsen til hovedrolleinnehaver Glen Hansard. Og jeg kunne nevnt flere.

I det som skal oppfattes som et stort komplimentet, synes jeg Once minner om Richard Linklaters klassiske Før soloppgang/solnedgang-filmer (1994/2005). De deler den samme økonomiske fortellerstilen, og begge filmene etablerer tidlig en tidsramme som gjør at den etterfølgende romansen får et ekstra intenst preg (i begge tilfelle er det snakk om en avreise). Once tar ingen omveier når den skal etablere forholdet mellom sine to hovedpersoner, men det føles aldri verken billig eller andpustent. Den styrer også galant unna tendenser til sentimentaliserende sosial kommentar, selv om filmens kritikere tilsynelatende er uenige. Ved å bruke filmens kornete filming og hovedpersonenes familie som bevis, får filmen høyst ufortjent merkelappen sosialrealisme å slite med. Jeg har skrevet tidligere om hvorfor jeg ikke mener sosialrealisme bør være en negativ merkelapp i seg selv, men her er den først og fremst malplassert. Once er et velklingende og velfortalt musikalsk drama, som til og med klarer å slutte ringen uten å slå beina under sin særegne stemning. Det fortjener den også å bli behandlet som, uansett om man er enig i disse implisitte verdidommene eller ikke.
____________________________________________________________
AKTUELL FILM:

Once
hadde kinopremiere 18. juli 2008.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*