Det har i sannhet vært et fantastisk europamesterskap til nå. Jeg kan telle antallet dårlige kamper på to eller tre fingre, og også de kampene som jeg i utgangspunktet fryktet som kjedelige transportetapper har hatt perioder av stor underholdning. Et tydeligere syndrom enn den voldsomme bølgefotballen vi ble servert mellom Polen og Østerrike i gruppespillets andrerunde er vanskelig å finne. Det måtte eventuelt være den forbausende friske kampen mellom Sveits og Tyrkia i samme runde, eller, like overraskende, hvordan den tyrkiske jernvilje og djevelens timing sendte underdogen videre mot deltidshvasse Tsjekkia. I murblokka Koller, mesterforsvareren Ujfalusi og frifanten Sionko har de gitt oss mye fin fotball, men jeg gråter, som forventet, likevel ikke blod over deres exit.
Jeg skriver alt dette fordi jeg sitter med en litt uggen følelse forut for kvartfinalene. Notorisk undervurderte Kroatia møter Tyrkia, og må regnes som skyhøy, forutsatt at Slaven Bilic prenter inn i gutta sine at Tyrkia ikke frivillig vil akseptere at de er mesterskapsdeltakere på overtid. Gamle fordommer vil ikke legge seg, og jeg kjenner en økende frustrasjon over at ett av disse lagene skal nå semifinalen. Jovisst var Kroatia gode mot Tyskland, og de har mer å by på offensivt enn jeg vil anerkjenne. Men jeg tror dette har med de faste holdepunktene i fotballtilværelsen å gjøre. I et mesterskap hvor den gamle fienden Tyskland igjen spiller flott fotball, og hvor vi risikerer å ta farvel med den trofaste allerede etter gruppespillet, er det ikke mange hatlag igjen. Man må simpelthen velge noen. Bilic sørget for at Laurent Blanc ikke fikk spille finalen i VM 1998. Det holder. Jeg håper Tyrkia vinner over Kroatia. Så har jeg i det minste en grunn til å bry meg i det hele tatt.
Men samtidig frykter jeg at det kan ha en annen, inntil nå ikke anerkjent årsak. Jeg har da ingen saklig grunn til å ønske Kroatia, har jeg vel? Og burde jeg ikke istedet sette pris på et såpass velspillende overraskelseslag (husk to ting; de spiller jo ikke akkurat som Hellas disse her; og det er egentlig bare jeg som er genuint overrasket over dem)? Nei og jo. Derfor tror jeg det skyldes at jeg til slutt skal sitte igjen med ingenting. Nederland kan ennå bekrefte historiens dom over dem som begynner blendende; Spania har et mesterskapsspøkelse å konfrontere; og dersom Portugal går videre mot Tyskland, vil kanskje alle andre være glade, men ikke jeg. Vertskapet fra forrige gang har spilt fint, bevares, men dette handler om å få en semifinale og en finale jeg kan investere følelser i. Da er Tyskland et bedre kort enn Portugal, slik nyforelskelsen er mer tilfredsstillende og mentalt oppslitende enn det rutinepregede, tidvis kjærlige samliv som har preget mitt forhold til Portugal etter 2000. Og det er ikke så lett å akseptere at de lemlester bestevennen min, slik de gjorde mot Nederland i 2004. Men egentlig handler det vel ikke om dette heller.
Det handler om at angsten for at Tyskland er blitt Tyskland igjen. Jeg har gang på gang de siste dagene gjentatt for meg selv at grunnen til at lagets to siste kamper (1-2-tap for Kroatia og 1-0-seier mot Østerrike) ikke er et tegn på at Nye Tyskland er iferd med å miste sin magiske kraft, men heller at den har blitt lagt på vent. Jeg håper det. For Tyskland på topp, slik de var det mot Polen i åpningen, er så vakkert at det går rett i kroppen på deg. Derfor er det frustrerende å se at Tyskland ikke hele tiden overkjører sine motstandere, selv om Lahm, Frings og Ballack lojalt forsøker, og selv om Podolski etter mitt syn har vært mesterskapets gigant så langt, i konkurranse med Wesley Schneijder fra Nederland. Kanskje det har noe med å gjøre at Mario Gomez foreløpig har hatt mer til felles med Kevin Kuraniy enn spisskollega Miroslav Klose? For jeg har jo ingen grunn til å frykte retur til maskinfotballen. De kan ikke møte Portugal på en annen måte enn de har møtt Polen og Østerrike (den historiske ironien er utilsiktet). Jeg er vel engstelig for min egen del, ikke for at Tyskland skal underprestere.
La Tyskland være Tyskland, for all del. Men det Riktige, Nye Tyskland. Vær så snill.