Mange ble overrasket, og noen ble skuffet, da Joe Wrights adaptasjon av Ian McEwans roman Om forlatelse, sikret seg en Oscar-nominasjon for beste film. Selv kan jeg, med min begrensede kjennskap til bransjens buzz og akademiets vurderinger nok først og fremst sies å dele den andre reaksjonen, men da ganske sterkt. Det er godt mulig filmen vil mye og godt, og det er mulig McEwans forelegg er både mesterlig og utfordrende å filmatisere, men for denne seeren fremstår som den som film som hemmes av uheldige fortellergrep, og et rollegalleri som er vanskelig å komme under huden.
Ettersom det er vanskelig å gi noe synopsis av filmen uten å avsløre de vendinger den tar i de befriende omveltende siste minuttene – og ettersom jeg personlig mener at intet handlingsreferat er bedre enn et dårlig handlingsreferat – skal jeg ikke si så mye annet enn at Om forlatelse handler om en ung jente i førkrigstidens Englands som kommer til å fortolke en forbrytelse hun er vitne til på en slik måte at den får livsvarige konsekvenser for både henne og gjerningsmannen. Ettersom kommer verdenskrigen også tett inn på livet, som bakteppe for en kjærlighetshistorie, og som en mulighet den nå litt eldre jenta har for å gjøre opp med sin egen befatning med den nevnte forbrytelsen.
Teknisk og spillemessig er Om forlatelse bortimot prikkfri, velspilt og tidvis visuelt inntagende. Men det kan ikke gjentas ofte nok at dette veldig sjelden er tilstrekkelig for å skape virkelig stor filmkunst. Filmen klarer etter mitt syn aldri å komme ned til meg som publikummer på et personlig nivå, og de strevende overklassemenneskene som vi blir bedt om å investere følelser i, veksler hovedsakelig mellom å være kjølige og distanserte (første del), eller resignerte og dramatiske (i andre delen), uten at det bygges en naturlig bro mellom disse to fasene. Filmens dyrking av kostymedramaets lettbeinte distanse ødelegger for min del sjansen til virkelig å bry seg om den forbrytelsen som resten av filmen skal sirkle rundt, og fordi jeg ikke fikk noen grunn til å bry meg om den. har jeg følgelig også mindre emosjonell interesse av hvordan den antatte gjerningsmannen kjemper for å riste av seg minnene og gjenforener med sin store kjærlighet, der han vandrer som en innestengt iakttaker rundt i krigens grusomheter og håpløshet.
Når den mest direkte appellen til følelseslivet mislykkes i å engasjere meg – selv om den tilsynelatende har engasjert størstedelen av anmelderkorpsen til å slenge om seg med superlativer og følelsesdrevet psykologisering -, måtte jeg selv, for å overvinne min tidvis nesten overmannende følelse av kjedsomhet, vurderte handlingen på et mer overordnet nivå for å få noe tilfredsstillende ut av den. Den krigsherjede kjærlighetshistorien er utilfredsstillende skisseaktig tegnet, og for få av karakterene er komplekse nok til at jeg helt klarer å få den nødvendige omsorg for dem. Da gjenstår det istedet å gruble over det spørsmålet som stilles helt til slutt, og som forsøksvis skal få oss til å se hele filmen i et nytt lys: Kan og må mennesker ta det personlige ansvaret for handlinger de ikke selv er istand til fullstendig å fatte konsekvensen av? Den siste vendingen gjør spørsmålet både interessant og aktuelt. Det uoverstigelige problemet er likevel at jeg har mistet tålmodigheten med filmen lenge inne vi kommer så langt.
Ambisjonen med denne siste vendingen, som kaster nytt over den innledende forbytelsens livsforandrende kraft, er trolig at vi som ser på skal gå tilbake og tenke gjennom hele handlingsforløpet. Rekkefølgen tingene fortelles i skal bygge opp til denne overraskende finalen. Selv om en fyndig avslutning ofte er det jeg husker best av en film, synes jeg likevel ikke dette grepet klarer å kompensere for den likegyldigheten jeg da allerede altfor lenge har følt for filmens sentrale personer og spørsmål, annet enn på et intellektuelt. Filmen skal ikke bare tenkes, den skal fenge og den skal føles. Når det gjelder de to siste egenskapene, kommer Om forlatelse altfor sent til festen. Slik den er blitt, sitter jeg med en mistanke om at Om forlatelse ville kunne blitt et interessant seminar, men en kjedelig film.
_______________________________________________________________________
Om forlatelse hadde norgespremiere fredag 25. januar.