Viljens triumf

Hvor ulogisk det enn er: 300 er en kultfilm. Her skal man ikke bry seg med at begrepet som regel benyttes om litt sære filmer med en liten, men lojal fanbase. Alle dem, profesjonelle filmanmeldere så vel som den gjengse kinogjenger (jeg er ikke egentlig nedlatende – det bare høres slik ut), som nå babler delirisk om denne filmens ubestridelige storhet, passer ikke inn i kultfilmskjemaet. Til det er de for mange, for mangfoldige og derfor for normale. Vanligvis er ikke kulthundene normale. Men totusentallet har lært oss at mainstreamfilmen også kan ha sine kultfilmer. Og 300 er altså en av dem.

Det som er synd er at det, nær sagt som vanlig, er lite å komme efter, utover den generelle følelsen av kulhet som ser ut til å blende mange av dem som ser dem. Dette er det i seg selv ingenting galt i (det kommer tross fra en skribent som presenterer seg selv som på evig jakt etter ”the essence of cool”), men det blir straks vanskeligere å forstå når filmen faktisk ikke er særlig elegant eller spennende. Jeg kan være den aller første som faller for de billige triksene så lenge helheten er visuelt slående, men her er det simpelthen ikke nok.

Filmen lever utelukkende for å visualisere den tapre spartanerhærens seier over perserne ved Termopylene 480 år før Kristus. Men dette er likevel ikke helt rett, fordi rammehistorien i bunn og grunn er aldeles irrelevant for filmen, som aller helst vil være (og også er blitt) en feinschmecker-øvelse i velkoreograferte slagscener og høystemt machovrøvl. Og, bare for å avvise kritikken før den kommer, jeg forstår at dette fokuset er tilsiktet, og man simpelthen må forsøke å forstå filmen ironisk for å få noe ut av den. For meg fremstår den likevel dessverre som så selvironiserende at den kommer ut på motsatt side – som selvhøytidelig.

Det er kanskje nødvendig for å tilfredsstille følelsen av tegneserieaktighet som Frank Millers forelegg inviterer til, men det tekniske draperingen av 300 i skjæringspunktet mellom animasjon og konvensjonell film (noe som får den til å ligne et dataspill), burde ikke brukes som en unnskyldning for å kaste all substans over bord. Men det er likevel det som skjer. I den lune brun-røde skyggen av teknisk-fetisjistisk gigantomani spiller regissør Zack Snyder ut en krigshyllest som for hans egen del bør være ironisk ment. Men uansett om vi lar tvilen komme ham til gode (og vår venn Dana Stevens i Slate argumenterer godt for at vi ikke burde det), så gjenstår et stort problem: Filmen er ikke morsom, som det kreves av noe ironisk, og den er altfor grunn og kynisk til å føles tankevekkende, som er den andre egenskapen velturnert ironi kan besitte.

Antagelig mener Snyder at vi selv skal sette sammen bitene, og knytte kong Leonides høystemte og svulmende krigshisser-retorikk til dagens virkelighet. Men lenken er så svak at den er nærmest frivillig, noe som svekker filmen moralsk. Etter mitt syn har ikke den som velger å lese filmen på dens helt egne premisser begått noen egentlig feillesning. Vedkommende vil, i sitt mindre kyniske sinn, sitte igjen med en film som dyrker lidelsen og en sterk mann-kultus så det nesten – men bare nesten – nærmer seg fascismen. Jeg ønsker meg ikke utelukkende propagandistiske antikrigsfilmer, men må ha lov til å påpeke at også en propagandistisk krigsfilm, uansett hvor bevisst blind den er overfor sin samtidige parallell, kan oppfattes som like trøttende, og – så lenge det finnes noe som er mer moralsk rett enn annet – som langt mer problematisk enn den gjengse antikrigsfilmen.

Skal denn filmen kunne betraktes ironisk, og som en vellykket sådan, så skriker den etter at vi forherliger vår egen tid, hvilket det i tilfelle krigføring ikke er grunn til å gjøre. Skal vi kunne smile oppgitt men frigjørende av den utilslørte rasismen, av hundsingen av alle som ikke passer inn i renhetens machoideal, så må det være fordi slike holdninger idag fremstår som aldeles absurde for oss. Men det gjør de jo ikke. Det er den samme notoriske påberopelsen av slag mot den nasjonale ære som fremdeles trigger brorparten av Vestens kriger. Det er fremdeles slik at mennesker som ikke passer inn i malen blir bedt om å tilpasse seg majoriteten når de skal det de selv oppfatter som rettferdige og nødvendige kriger. Det er kanskje behagelig å konsumere 300 utelukkende som en storslagen thrill ride om hvilke barbariets skuldre vår sivilisasjon står på. Men det finnes ikke noe slikt som en apolitisk film, og enhver film har sin egen moral. Moralen i 300 er uttalt på en tydligere måte enn jeg vanligvis setter pris på, og den er råtten.

Jeg er ingen humørløs kødd som ønsker å politisere all film, og jeg tror ikke at Zack Snyder er fascist. Jeg kritiserer kun at han gjør det så lett for seg når han skal slå tilbake anklager om filmens moralske grumsethet. Det kan virke som om det at filmen er henlagt i et tegnet univers (men altså ikke avskåret fra en, riktignok vinklet, historisk kontekst) fratar regissøren alt ansvar. Slike som meg kan lett avfeies som grinebitere som a) ikke forstår at den er ment ironisk, og derfor b) viser dårlig forståelse av tidsånden, den kanskje største synd som kan begås. Men er det ikke heller folkene bak 300 som ignorerer sin egen tid og den historiske situasjonen filmen er laget i, når de fraskriver seg alt ansvar?

Men uansett moral, så er 300 også en kjedelig film. Den visuelle styrken hjelper den kun et stykke på vei, og den har ikke, som Sin City haedde, det lille ekstra – intet mindre enn et formål – som kunne styre den videre. I sin repeterende og skrålende krigskakofoni minner den om mellomkapittelet i Peter Jacksons Ringenes Herre-filmatisering, To tårn, men på grunn av sin mytologiske rettferdiggjørelse framstår sistnevnte som en film med et mål, der 300 kun er en dårlig skjult unnskyldning for å pøse på med flere av de mannjevningene som filmens testosteronsprengte kjernepublikum antas å kreve. Alle karakterer har fått sin plass i tannhjulet definert av den kjapt opprissede og slapt gjennomførte skissen av spartanernes selvforståelse (som Dana Stevens påpeker begrenser seg til kong Leonides’ brunstige brøl This is Sparta! stilt overfor fiendens forsiktige, og derfor per definisjon foraktelige forsøk diplomati), og står ellers lojalt emosjonellt bomstille, i alle fall når de ikke kaster seg halseløst og heltemodig inn i den militariserte flodbølgen de står overfor. Det kreves simpelthen at vi fullstendig legger fra oss alle krav eller ønsket om noe annet og mer. Dette er en film om krig, og den ser bra ut. Hold kjeft og vær fornøyd.

Her hadde jeg tenkt å skrive at 300 likevel kommer bedre ut av det enn den tidligere antikke massepsykosen i sin sjanger, Ridley Scotts stadig monstrøst overvurderte Gladiatoren (2000), fordi den i det tross alt er bedre med en visuelt slående film som bare ignorerer sin manglende emosjonelle og moralske forankring, enn om den, som Gladiatoren, hadde mislyktes fullstendig i et forsøk på å opparbeide seg eksistensiell pondus. Men så, noen dager på avstand, til dels fri fra filmens øvrige støyende krigshisseri, slår det meg at den også forsøker å formidle en historie om kjærlighet og makt, og at den mislyktes i like stor grad. Dronningens rakryggede konfrontasjon med senatet om finansiering av krigføringen fremstår aldri som annet enn en transporetappe frem mot neste slagscene. Denne underhistorien skal forsøksvis gi varme og dybde også til kongen, og forklare oss hvorfor hans kjærlighet til sin dronning også er viktig for ham som hærfører, men den blir aldri mer enn antydet, og da på en enten sentimental eller spekulativ måte. Maktkampen mellom dronningen og senatsoppisjonen blir aldri gitt rom til å vokse på oss, og den trakasseringen dronningen utsettes forblir derfor en hendelse blant alle andre, og ikke noe å engasjere seg i. Da foretrekker jeg faktisk Gladiatorens seige og selvnytende fremtoning, der den bygger opp en rivalisering mellom Maximus og Commodus, selv om også den faller livløs til marken blant annet, men ikke utelukkende, på grunn av Joaquin Phoenix’ sammenbitte overspill.

Men, for å avslutte på en kulturpessimistisk måte; Slik er den nye tid. Kultfilmen lever videre som fenomen, men dens mulighet til å nå ut til flere begrenses av dens slektning, mainstreamens massepsykosefilmen. Noe må snart sette en stopper for den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*