”Wham Bam Thank you, Ma’am!” (Suffragette City, David Bowie)
For noen måneder siden fikk undertegnede med noen verbale svingslag sin popkulturelle sensibilitet satt på prøve av kollektivfrende Pål H. Thorsen, etter en etter sistnevntes mening unødvendig surmaget og humørløs artikkel om Zack Snyders blodtåkedott 300 . Jeg har på ingen måte skiftet syn på Snyders selvforherligende gorefest, men jeg håper likevel at Thorsen noterer at jeg ikke er så forstenet surmulende at jeg ikke kan sette pris på en velutført actionfilm. Problemet er bare at 300 utfra sine forutsetninger ikke er en slik. Men det er Die Hard 4.0., iallfall et godt stykke på vei. Om jeg også nå har gjort en for andre uforståelig vurdering, så er det uansett ikke fordi jeg ikke klarer å snobbe nedover. Det må i tilfelle skyldes at min filmsmak ikke er spesiellt god. Men det ville jo være en absurd påstand. Min filmsmak er aldeles upåklagelig.
I sin forutgående kritikk av måten jeg ser film på, trekker Thorsen frem hva han anser som min tendens til å overtenke filmene jeg ser. Jeg begår etter hans mening vold mot underholdningsfilmens ambisjon og mål – evnen til å underholde – ved å trekke inn også andre faktorer enn bare denne. La gå for denne gang at jeg også i anmeldelsen av 300 flerfoldige ganger understreker at jeg holder imot filmen at den ikke er særlig underholdende, men jeg kan følge Thorsen et stykke på vei. Underholdningsfilmen trenger ikke nødvendigvis vurderes etter de samme kriteriene som all annen film, så lenge den ikke er noe kvasifascistoid piss. Både her og på selve underholdningsbiten skiller 300 og Die Hard 4.0. lag i min bok. Førstnevnte plasseres uten blygsel i kategorien dårlig, mens sistnevnte – ikke ukritisk, ikke forbeholdsløst, men endog – finner sin plass i kolonnen god. Alt vurdert utfra forutsetningene.
Men før skribenten sakte kreker seg tilbake til hovedsporet, som altså ikke er en tidligere vennskapelig feide med kollega Thorsen , men heller kvaliteten på Die Hard 4.0., en siste kommentar om de nevnte forusetningene. Hovedforutsetningen er filmens åpenbare ambisjon om å underholde sitt publikum. Jeg har ikke tatt hensyn til filmens etter alle solemerker svimlende budsjett, for selv om den får mye action ut av alle sine dollar, ville enhver film som ikke umiddelbar inntok posisjonen som historiens beste actionfilm ha mislyktes totalt. Derfor; det viktigste her er filmen, ikke alt annet.
Og filmen er altså overraskende frisk. Die Hard-filmene er egentlig enda en av disse 80-tallsfenomene som har foregått litt under radaren på et nittitallsbarn som undertegnede. Jeg har sett dem alle, for all del, men ikke i så ung alder som kanskje skulle forvente og ønske. Jeg har ingen soleklare 10-12-årings minner om første gangen John McClane sa Yippie-ki-yay motherfucker og jeg fikk en sitrende iling av gjennomkul maskulin selvbekreftelse gjennom ryggmargen. Det var absolutt kult, men på en annen måte enn om jeg hadde sett den litt tidligere. Likevel er mitt forhold til filmserien slik at jeg, når jeg hadde sett en halvtime av del fire, lente meg tilbake i stolen og smilte nostalgisk, mens jeg tenkte at de lager ikke slike filmer lenger. Jeg ble selvfølgelig umiddelbart slått av det selvmotsigende i det nettopp hadde tenkt – all den tid jeg så på nettopp en slik film – men det forteller likevel noe om hva jeg liker med den. Det går en hårfin grense mellom å være tro mot det som har fungert før, og å gjøre et så radikalt stilbrudd at fansen ikke kjenner seg igjen. Dir Hard 4.0. prøver den første strategien, og det står stor respekt av at den lykkes med den. Filmen kunne fort ha føltes forsert og gammelmodig, men istedet er den kjapp, effektiv og respektfull. Absolutt in character, men ikke så mye at den gir følelsen av å prøve for hardt å gjenskape en actionhelt som ikke finnes lenger.
På forhånd var det all grunn til å frykte at denne skulle bli en riktig kalkun. Ikke bare er firerfilmer sjelden noe å samle på, men siden sist har også internasjonal terrorisme kommer inn som en truende sky over amerikansk actionfilm. Når filmen i tillegg utspiller seg på amerikanernes nasjonaldag fjerde juli og har en svoren republikaner i hovedrollen, kunne veien til klamt flaggveivende heroisme. Derfor er det en udelt glede å kontrastere at det kun er heroisme, den deilige, hollywoodske heroismen, som har en sentral rolle i filmen. Internasjonale terrorister er nesten ikke-eksisterende (selv om noen av sjefsterroristens medhjelpere er utlendinger), og the star-spangled banner har overlatt til John McClane å agere nasjonalsymbol. Denne prioriteringen gir en ekstra aura av actionhelt til Bruce Willis’ klassiske karakter, samtidig som flytter oppmeksomhet bort fra plottet (som jo strengt tatt er irrelevant uansett) og over på eksplosjoner, kollisjoner og repetisjoner. Det er blitt en thrill ride.
Willis hadde kun i liten grad del i 1980-tallets bølge av raseblandede kompisfilmer (tenk Richard Donners Dødelig Våpen-filmer), men denne tradisjonen er likevel fullt tilstede i denne oppfølgeren. McClane får denne gangen følge av hackeren Matt Farrell (Justin Long), en datateknisk mesterhjerne som i all sin allsidighet også brukes som utskytningsrampe for McClanes ofte pinlige, men stundom også sjarmerende enkle blødmer. Han er god å ha når opplegget bak dataterroristenes gradvis kvelning på moderlandet skal avverges, samtidig som han, i egenskap av antatt asosial og innesluttet hjemmesitter kan bergtas av McClanes erke-macho handlekraft. Dette bevisste samspillet gjør at vitsene bedre. Særlig er en scene iferd med arbeide seg oppover mot klassikerstatus i Die HardDie Hard-katalogen. Fullstendig sjokkert over at den uovervinnelige McClane har overlevd atter et usigelig voldsomt og spektakulært fra den stadig mer desperate terrorbanden, spør Matt måpende: You just killed a hellacopter with a car!, hvorpå den evige uanfektede og superkule McClane med et selvtilfreds smil forklarer: I was out of bullets.
Alt her er selvsagt ikke like vellykket, men det meste later til å kunne døyves ved å skru opp tempoet ytterligere noen hakk. Etter et første kvarter som på beundringsverdig kort tid kommer til poenget, og gir oss som ser på den første av mange runder med dypt tilfredsstillende magasintømming, stønning, krabbing og godlynt macho-tøys, rekker vi så vidt å mene at Matt Farrelly er en plagsom og påtatt pyse, før den neste actionsekvens avslutning viser at han kan ha den samme tørrvittige kvaliteten som John McClane, når han bare venner seg til at han har en usedvanlig vanskelig dag foran seg. Filmen har sine opp- (John McClane) og nedturer (en ulidelig simpel birolle av kultregissøren Kevin Smith), men totalproduktet er mer enn godkjent.
Men likevel, selv om filmen i forbausende stor grad, og absolutt til sitt eget best, er på jakt etter velkoreograferte og enkle gleder, så føles den noe for lang. John McClane kunne ikke passert som en ekte amerikansk antihelt om han ikke fikk sjansen til å gjøre en innsats for sin familie. Derfor bringes McClanes datter Lucy inn som lokkemiddel og utløser for filmens endelige showdown. Veien dit begynner på det tidspunkt å føles noe lang, og selv om regissør Leni Wiseman har vett nok til ikke å sentimentalisere mer enn nødvendig, så sitter jeg igjen med en følelse av at filmen kunne tjent på at filmen fikk sin forløsning på litt kortere tid.
Die Hard 4.0 er ikke noe mesterverk, men den gjør jobben. Heldigvis deler den ikke annet enn denne ambisjonen med andre filmer i sjangeren, som regelmessig mislykkes fatalt. Jeg bryr meg ikke om hvorvidt den er logisk, troverdig eller spennende. Den er spektakulær, bråkete og faktisk ganske morsom. Når man blir servert utsiktene til en skikkelig flopp, er det ikke så mye mer som skal til. Dessuten er det ikke bare de gode som kan levere sitatvennlige replikker i denne filmen. En av sjefsterroristens medhjelpere spør tidlig hvorfor hovedkvarteret er fylt av så mange våpen, hvorpå den utsøkte onde sjefen hans med et kaldt flir svarer: Think of it as hardware to your software. Nettopp.