Aller først vil jeg selvsagt benytte anledningen til å takke for initiativet. La oss håpe dette er starten på en årviss, men aller viktigst, starten på en nøye sortering mellom Det Gode og Det Dårlige, slik disse størrelsene framstår for oss i år. Det er mye å gripe fatt i, som Stein Ove var inne på i sin invitasjon, men aller viktigst er kanskje det siste spørsmålet: Hvor mye vi betalte for det nye Radiohead-albumet?
Det korte svaret er ikke særlig spennende, da jeg faktisk ikke engang har lastet ned In Rainbows. men albumet i seg selv er høyinteressant, både i kraft av å være et nytt Radiohead-album (et godt et, også), og fordi vi fremdeles ikke helt kan gi oss med de litt pompøst innpakkede spådommene om at Radiohead med dette har revolusjonert musikkindustrien.
Ved hver eneste nye Radiohead-utgivelse siden Kid A (2000) har pressens forhåndsmarkedsføring indikert at dette endelig er den gangen da bandet skal gå tilbake til røttene, og atter oss den nasalt vakre rocken fra klassiske utgivelser som The Bends og O.K. Computer. Ettersom en aldri helt vet hva som rører seg i hodet på Thom Yorke, og ettersom det ser ut til å frustrere anmelderstanden at forhåndshypen sjelden ser ut til å si noe meningsfylt om sluttpoduktet, så har noen dessverre i sin frustrasjon avskrevet Radiohead som et uvesentlig og menneskefiendtlig konseptband. Selv om In Rainbows nok gjenopprettet kontakten mellom Radiohead og en del profesjonelle smaksdommere, så er like forbannet irriterende at de foregående utgivelsene ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener. Og dette kommer fra en som ellers er enig i at de streite rockealbumene er Radiohead-katalogens sterkeste, og som faktisk mener at det aller streiteste – The Bends – er det aller beste.
Dersom kritikken blant dem som ble skuffet over for eksempel Hail To The Thief hadde bunnet i en følelse av at Radiohead hadde stagnert i et uttrykk, hadde den også vært enklere å akseptere. Men en slik holdning er uholdbar for meg, av sælig to grunner: 1) Det er ikke veldig ærlig å hevde å kritisere manglende fornyelse fra Radiohead, når kritikken kommer fra folk som tilsynelatende ønsker en tilbakevending til et band som allerede har vært og 2) Det stemmer ikke at det vanskelige Radiohead ikke fornyer seg.
Her er spesielt punkt to vesentlig. Enten du lytter til Kid A, Amnesiac, Thief, Rainbows eller for dens saks Thom Yorkes soloalbum The Eraser, så merker du kjapt at de er langt mer inviterende og åpne plater enn du først skulle tro, og særlig dersom du baserer førsteinntrykket på utvalgte kritikere. Det skal ikke underslås alle disse utgivelsene drar Radiohead bort fra det oversiktelige og velgjorte utgangspunktet, men kom ikke her og si at det ikke er utvikling. Kun en grenseløst fordomsfull lytter vil forveksle den elektroniske fremmedgjortheten på Amnesiac (som jeg nyter) med den myke vennligheten i Rainbows klanglige strykerballader. For meg holder det egentlig å si at begge deler er Radiohead, og at begge deler er både godt og nødvendig, men det er noe som sier meg at vi da bryter med SMKs formålsparagraf. Så hvis noe kunne tenke seg å følge meg i å sette In Rainbows inn i sin personlige Radiohead-ramme, er det mer enn velkomment.
Det er ikke tvil om at Radiohead traff en viktigere nerve i kritkerstanden denne gangen, og jeg er enig med dem som mener at Rainbows fort kan vise seg å være blant bandets beste album. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken på at også Amnesiac ville blitt møtt med større kjærlighet dersom den hadde hatt en like smart markedsføringsstrategi. Jeg vet ikke hvor mange som har lastet ned Rainbows, ikke hvor mange som faktisk har betalt for det, og ikke hvor mange som har likt det de har hørt. Det inntrykket jeg uansett sitter igjen med er at det er utrolig mange som har hørt om det. Flere ganger den siste måneden har jeg tenkt over at det i år er 10 år siden O.K. Computer ble sluppet, og med et smil forestilt meg at Rainbows kan fungere som en inngangsport til resten av Radiohead for de som kanskje akkurat nå er i ferd med å utvikle en kvalitetssans. Sikkert er det i alle fall at O.K. Computer, sammen med The Verves ennå klassiske Urban Hymns, åpnet mange dører for meg. Tanken er vakker. Musikken også.
Det som er så fint med måten Radiohead gjorde Rainbows tingjengelig på, er den tilliten den viser til fansen. Det ligger mye gratis eksponering i å være først ute, men her ble alle behandlet likt. Hadde de ønsket å stole på lojaliteten til merkevaren Radiohead, kunne de jo ha distribuert via en fanclub eller noe, for å være sikre på at de som laster det ned er så dedikerte at de faktisk betaler. Men de satset på den brede strategien, i håp om at takknemlighet vil komme til syne uansett. En slags vennligsinnet appell til samvittigheten.
Og invitasjonen er på en måte symptomatisk for hele prosjektet Radiohead. Lytteren vises tilliten, og dersom hun griper sjansen vil et en liten smule tålmodighet betale seg også for henne. Snedig.
Nå er jeg spent på hvordan mine kollektivfrender kom på talefot med dette albumet. Og Stein Ove, siden du satte tonen; hvis listekonseptet er så viktig for deg, hvorfor har vi ennå ikke sett noen av dem?