Om fire uker er New Labour historie

Det er fire uker til New Labour taper parlamentsvalget i Storbritannia. Men det betyr ikke at Gordon Brown uansett må gå av som statsminister. Et urettferdig britisk valgsystem som systematisk har underrepresentert små og mellomstore partier, kan paradoksalt nok viser mer demokratisk dersom valgresultatet gir ham anledning til å klamre seg til makten. Det vil nemlig bety et eller annet slags samarbeid mellom Labour og liberaldemokratene, og dermed at flere av velgernes meninger er representert der avgjøres. Derimot betyr det at prosjektet Tony Blair startet da han ble valg til partileder i 1994, er kjørt til veis ende.

En rotfestet tro på at sosialdemokrater bør søke makt, og en enda dypere overbevisning om at en regjering ledet av den konservative David Cameron vil være en katastrofe for Storbritannia, gjør meg til lunken Labour-tilhenger fram til valget. Men i et langsiktig Labour-perspektiv, ville et samarbeid med liberaldemokratene kun være av det gode dersom det ikke brukes som unnskyldning for ikke å ta et nødvendig oppgjør med det havarerte New Labour-prosjektet. Gordon Brown er en arbeidsom men uinspirert statsminister, og Labour er et parti fullstendig utslitt av regjeringsansvaret, og tilsvarende tømt for politiske ideer.

Et samarbeid med liberaldemokratene, i praksis en mindretallsregjering kjent fra norske forhold, kan i beste fall kombinere Labours historiske tilknytning til den britiske arbeidsklassen og forpliktelse på sosial utjevning (som riktignok for en stor del ble forlatt under Tony Blair) med liberaldemokratenes fokus på borgerrettigheter, sivilsamfunn og en mindre autoritær stat. Selv om liberaldemokratene har beveget seg noen steg til høyre under leder Nick Clegg, gjenstår som et godt mulig valg for Labour-velgere som ønsker å gi eget parti en vekker. Spørsmålet er om det lar seg gjøre uten samtidig å krone David Cameron til statsminister.

Mindretallsregjeringer er en desidert sjeldenhet i britisk politikk, og situasjonen er ikke noe drømmescenario for Nick Clegg. I utgangspunktet vil muligheten til å avgjøre hvem som blir statsminister innebære en voldsom makt til liberaldemokratene, men de vil samtidig måtte fungere som overdommer i et valgsystem de selv mener er dypt urettferdig. ‘Vinneren-tar-alt’-elementet har i alle år ført til underrepresentasjon for småpartiene, i en avveining som har gitt styringsdyktige flertallsregjeringer. I Norge er vi ikke ukjent med at noen i midten sitter med nøkkelen til maktens korridorer, men denne tradisjonen finnes ikke i Storbritannia. Da blir Nick Clegg nødt til å velge: Skal han peke på David Cameron, som etter alle solemerker vil ha fått flest stemmer, og soleklart størst framgang, men som ikke har et parlamentarisk flertall alene? Eller skal han gi oppdraget til Labour, som kan få flere seter enn de konservative selv med flere prosents lavere velgeroppslutning, på grunn av det store velgersvinget som skal til for å gi de konservative flertallet? Vi er mange som mener Clegg politisk har mest å hente hos Brown – Labour har lovet en (uperfekt) valglovreform som kan være et viktig første steg for liberaldemokratene, og muligheten for en formell koalisjon med Labour er faktisk tilstede – men kongemakeren bør helst unngå å bli oppfattet som den som overså folkets vilje (å gi Toriene flest stemmer) fordi han heller ville forfølge egne politiske mål.

Likevel er det viktig å ikke henge seg for mye opp i denne diskusjonen, som britene kaller hung parliament. Meningsmålingene spriker (bare idag varierer de konservatives ledelse med mellom fire og ti prosentpoeng), men alle sammen viser de konservative i ledelsen. David Camerons evne til å holde eget parti tømme har ikke vært all verdens imponerende i det siste, men håpet er nok at utsiktene til valgseier skal virke disiplinerende i seg selv. Men Tony Blair hadde, i en tale han holdt i forrige uke, rett i at Toriene ikke på noen måte har et like godt forankret eller forklart politisk program som det New Labour hadde, den gangen da Blair ble sveipet inn i Downing Street 10 på en bølge av framtidsoptimisme i mai 1997. De har simpelthen ikke vunnet definisjonskampen ennå, ikke minst takket være egen inkonsekvens.

Et nærliggende eksempel er debatten om Labour-regjeringens varslede økning i skattebetalernes og arbeidsgivernes bidrag til velferdssystemet (National Insurance), i et forsøk på å bringe gjelden under kontroll. De konservative argumenterer, til en viss grad med rette, med at en slik skatteøkning både rammer arbeidstakere i lave lønnsklasser, og dessuten gjør det dyrere for arbeidsgivere å ansette folk, et kraftfullt argument i økonomiske nedgangstider. Men Toriene, som i lang tid har forsøkt å markedsføre seg selv som de som våger å fortelle velgerne den ubehagelige sannheten – at underskuddet må innebære dype kutt – hadde stått betydelig sterkere dersom de ikke hadde besvart denne potensielt farlige strategien fra Labour med å istedet foreslå ufinansierte skattelettelser. De konservative ser tilbake på sin overraskende valgseier i 1992, da evnen til å så tvil om Labours skattepolitikk bidro til å snu valgkampen underveis, men sammenligningen har en svakhet. Idag er det de konservative som er den ukjente i ligningen. Gordon Brown – the devil you know – er langt mindre sårbar for anklager om ryggesløs velgertilpasning enn David Cameron, som stadig plages av sammenligninger med Tony Blair, mesteren i berologende doublespeak og budskapskontroll.

Det minner om en berømt episode av Presidenten, hvor rådgiverteamet bestemmer at Bartlett skal satse ekstra hardt på den arrogansen som gjør ham til en tydelig men polariserende statsmann. Teorien er at de eneste han vil skyve fra seg er dem som allerede vet at han er arrogant, og som derfor er uopnnåelige uansett. Der er Labour nå. Uansett hvor mange ganger du kunne finne på å kalle Brown falsk vil det ikke ha noen virkning, fordi imaget hans allerede er hugget i granitt. Når det gjelder David Cameron, er det britiske folk fortsatt ikke sikre på om de kan stole på ham. Han har ikke råd til å bli oppfattet som en som sier en ting og gjør noe annet.

Et annet eksempel går i enda større grad til kjernen av David Camerons utfordring. Selv om de konservative var like dypt involvert i skandalene knyttet til parlamentsmedlemmer misbruk av skattebetalernes penger, har Cameron som opposisjonspolitiker fått anledning til å love at en konservativ regjering vil innebære et brudd med den (høyst reelle) korrupsjonen og kameraderiet i Labour-regjeringenes tid. Men da må han samtidig finne seg i at mediene gjerne vil vite hvorvidt Lord Ashcroft, en av de sterke pengemennene bak Tory-kampanjen, betaler skatt til Storbritannia eller ikke. Mange framstående konservative har opp igjennom åra garantert for Ashcrofts status som pliktoppfyllende borger. Bare tvilen saken har skapt er skadelig for Cameron løfter om en etisk utlufting i regjeringskontorene. Det samme gjelder igjen; hva er verst, Labour-fusket du kjenner til, eller det konservative snusket de fortsatt forsøker å late som ikke eksisterer?

Det høres håpløst ut, selvfølgelig. Men de neste fire ukene skal Gordon Brown gis en ny mulighet til å love bot for fortidas synder, og David Cameron skal opp til eksamen som the second coming of Tony Blair. De vil ha Skrivekollektivet i hælene.

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*