Skrivekollektivet vil hver dag denne måneden løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder og organisasjoner som har gjort 2010 til et godt år. I dag: Sarah Palins retorikk.
Som mediefigur er Sarah Palin på mange måter perfekt. For sine motstandere er hun er en enda mer intellektuell lat og følelsesdrevet utgave av George W. Bush, mens tilhengerne hennes blir sammensveiset nettopp på grunn av den nedlatenheten heltinnen deres blir møtt med. Og Palin vet som ingen andre å utnytte denne motsetningen i marfkedsføringen av seg selv som offentlig person, deltidspolitiker og allestedsnærværende kommentator. Fordi hun vet at kjernepublikummet hennes hovedsakelig får sine nyheter fra Fox News, var det dit hun gikk da han ville finne en karrierevei utenfor folkevalgt politikk. Samtidig meddeler hun seg i ett bankende kjør til sine tilhengere på Facebook og Twitter, offisielt fordi det er de kanalene som er best egnet for å nå igjennom til tilhengerne uten forvrengningene og fordommene i de såkalte lamestream-mediene (ett innflytelsesrikt begrep i konservative kretser, som beviser hennes definisjonsdmakt). Alt dette kringkaster hun, vel vitende om at de samme mediene – som hun er fullstendig avhengig av for å tiltrekke seg oppmerksomheten som trengs for å bli tatt alvorlig den dagen hun eventuelt returnerer til politikk – vil følge hvert eneste ord med argusøyne, og deretter bevise sin nærsynthet ved å skrive kommentatarartikler om hvordan Palin på den måten tvinner mediene rundt lillefingeren.
Palin har, i større grad enn mange andre, forstått at det ikke lenger et et handikap å være polariserende. Tvert tjener hun altså på at halvparten av befolkningen simpelthen ikke kan utstå henne. Omfavnelsen av rollen som en mor og kvinne som ikke tilhører eliten i Washington eller ved kystene, er også en viktig grunn til at Palins helt spesielle retorikk og språklige nyskapninger har fått så godt fotfeste. Ta det mest populære eksempelet; da Palin benyttet en twitter-melding om at muslimer burde ta avstand fra planene om å bygge et islamsk kultursenter i nærheten av Ground Zero i New York, til å skape nyordet refudiate. Refudiate var, får vi formode, sammensatt av de to ordene refute og refudiate, og det skapte umiddelbart hånlatter at Palin, alt fra før kjent som i beste fall grammatikalsk og syntaktisk nokså ustø, tok radbrekkingen enda et steg videre. Svaret var likevel klassisk Palin: «English is a living language. Shakespeare liked to coin new words too. Got to celebrate it!» Budskapet er klart: Palin er et offer for smålighet og fordommer, men storsinnet og selvironisk nok til ikke å ta på vei. Tilhengerne fikk enda flere grunner til å opprettholde sin virkelighetsforståelse.
Refudiate har i ettertid fått en viss oppreisning, i og med at The New Oxford American Dictionary har kåret det til årets ord 2010. (Det skapte neppe mindre latter da Saturday Night Live latterliggjorde ordbokautoriteten for avgjørelsen.) Men det er samtidig langt fra eneste gang Palins retorikk har satt dype spor i den politiske og kulturelle bevisstheten. Begrepet Mama Grizzlies ble brukt av Palin som et forsøk på å framstille en gruppe kvinnelige kandidater med konservative verdier og uredd handlekraft, men ble også umiddlebart akseptert og adoptert av journalister som skrev om Palin og hennes foretrukne kandidater. Og på siden av dette kommer selvsagt den minneverdige myten om Palin som komikeren Tina Fey skapte i sine legendariske Saturday Night Live-parodier. Jacob Weisberg, den tidligere Slate-redaktøren som også samlet på verbale sleivspark og retoriske feilsteg fra tidligere president George W. Bush, bidro også til å gjøre Palin enda viktigere, da han i år utga sitatboka Palinisms.
Palin-økonomien er lukrativ både for Palin og motstanderne hennes. Men det spørs om ikke også motstanderne lar seg underkaste den på alle måter originale ‘Mama Grizzly’.