Klassekampen og den radikale kultur- og debattavisen Dagbladet har de siste ukene fortjenstfullt gått Hege Storhaug og organisasjonen med det misvisende navnet Human Rights Service (HRS) etter i sømmene de siste ukene. Klassekampen førte an, med en fire siders drittpakke 13. juni, der organisasjonen ble smurt utover førstesiden med anklager om at HRS har benyttet seg av utpressing, trusler og ulovlig avlytting i sitt arbeid. Det er Amal Aden, den lenge anonymiserte forfatteren bak boken «Se oss», som står bak påstandene, senere sekundert av TV2s Gerhard Helskog og flere av Storhaugs tidligere informanter. Anklagene er svært alvorlige, og Aden har siden gitt Arbeids- og inkluderingsdepartementet dokumentasjon for sine påstander. Problemet er, ved siden av det åpenbart problematiske -og potensielt ulovlige- ved bruk av for eksempel avlytting, at HRS i allerede mange år har fått beløp gitt direkte over statsbudsjettet til sitt arbeid. Ordningen, som etter press fra Fremskrittspartiet ble innført under den andre Bondevik-regjeringen, har ikke opphørt under Bjarne Håkon Hanssens og Dag Terje Andersens tid i AID, på tross av flere varskurop på handling fra miljøer i og rundt SV og Arbeiderpartiet, herunder undertegnede.
Hva er så Human Rights Service for noe? Ifølge stiftelsens egne nettsider er HRS en tenketank som ble opprettet fordi det «offentlige mangler konkrete tiltak for å møte nye utfordringer i et fleretnisk og flerreligiøst samfunn», kan vi lese. Tenketanken har aldri ligget på latsiden. Hege Storhaug har, siden hun dukket opp som researcher på Gerhard Helskogs nyklassiske Rikets Tilstand-program om omskjæring av jenter (en jobb hun senere fikk sparken på grunnet upassende arbeidsmetoder, som Helskog gjentar i sitt i overkant bitre opprør med Storhaug i kjølvannet av Klassekampens hovedoppslag 13. juni), blitt en premissleverandør i debatter om omskjæring, innvandring, bruk av hijab, tvangsekteskap, religiøs forfølgelse og den brede samlebetegnelsen kulturkamp, som Dagbladet forøvrig også igjen har trukket opp av hatten denne sommeren. I tillegg har hun skrevet to bredt omtalte bøker; Men størst av alt er friheten (Kagge 2006) og Tilslørt. Avslørt (Kagge 2007) (og en ny bok ute i august, følge forlaget), samt et utall intervjuer, kronikker og debattartikler.
Nokså mye plass til å få frem poenget, sant?
Men likevel, likevel, er HRS’ retorikk, i offentligheten så vel som på nettsidene, krydret med en selvmedlidende og selviscenesettende aura av forurettethet. HRS kaller oppslagene for en «massiv kampanje» mot HRS, med det alltid underliggende poeng at pressen nekter å ta i ubehagelige sannheter. Manifests Ali Esbati tok et i overkant hardt oppgjør med denne gamle visen i tidsskriftet Samtiden for få uker siden, men vi kjenner igjen melodien: Knut Olav Åmås, debattredaktør i Aftenposten, spilte den platen på repeat under hele debatten om Nina Karin Monsens Fritt Ord-tildeling i vår; Frank Rossavik i Morgenbladet gjorde det samme, i likhet med forsker Nina Witoszek, Monsen selv, og, som vanlig, Fremskrittspartiets Carl I. Hagen. Hans intervju med Dagbladet i dag er en kostelig studie i hvor forbannet vanskelig det åpenbart må være å stå for noe annet enn det meningshegemonen Dagbladet (sic tusen ganger) holder for å være sant og riktig:
HRS er «den eneste tenketanken med et fornuftig standpunkt, som har vært kritiske til den dumsnille og snillistiske politikken som er ført i dette landet», sier Hagen i en kommentar.
Å faen. Gikk vi virkelig så galt i byen?
Det er så sin sak at Human Rights Service og deres pengegarantister hos Fremskrittspartiet kanskje mener at den politiske oppbakningen til deres forslag ikke har gått langt nok, selv om noen av oss andre mener teltleire for asylsøkere, hjemsending av asylsøkere til krigsherjede områder på tvers av FNs anbefalinger og opprettelse av «omsorgshjem» (!) for mindreårige asylsøkere i opprinnelseslandet tyder på noe annet. Det får så være. Det største problemet, i mine øyne, ligger likevel ikke der. Det ligger i at debattklimaet her til lands nå er slik at det blir altfor enkelt å tilta seg en lukrativ martyrposisjon.
La oss si det som det er: Har du varme forsvarere i landets største opposisjonsparti, får statsstøtte til arbeidet ditt, får gi ut bøker og prege debatter, da er du ikke lenge et marginalt offer for offentlighetens sensur. Not even close.
Da er du trygt plassert innenfor mainstreamen, heppet frem av ikke akkurat motstrøms snillistpublikasjoner som Aftenposten. Innser Carl I. Hagen og Hege Strohaug dette faktum, kan vi ta debatten på ordentlig. Slik den står nå, er det bare uinteressant og litt flaut å se på, og jeg velger å tusle stille forbi martyrene, der de henger på sine hjemmesnekrede kors.
_________________
I MORGEN:
Men ok, da: Vi ser på hva HRS har ment, og hvor sakene deres står i dag. Spoiler: De har ikke akkurat tapt.
UPDATE, 8. juli: Grunnet tidspress må den lovede gjennomgang av HRS’ debatter utgå.
-SOL
Tilbakeping: Elektrische Zahnbuerste