Posøreriet

Om Miley Cyrus, Zac Efron, Eminem, Adam Lambert, og, eh, faren til sønnen til datteren til eksvisepresidentkandidaten til John McCain.

Spill med identiteter har alltid vært sentralt for dem som har store egoer. Det finnes ikke alltid grunnlag for å oppfatte dem slik, men rekken av mediemagneter med så stor offentlig medieeksponering at de har behov for å skape seg alternative identiteter er lang som køen av småjenter utenfor kinosalene på en Hannah Montana-premiere. I tiden hvor kjendisenes levetid virker på vei ned mot Andy Warhols berømte femten minutter, er tendensen til offentlig håndvask og forvirrende røyksignaler for å kontrollere egen stjernestatus enda større enn tidligere. Er du ikke fornøyd med måten du fremstår på? Bryt konvensjonene. Er du ikke fornøyd med at ingen bryr seg om måten du fremstår på? Lag en alternativ verdensoppfattelse. Ikke fornøyd med noe som helst? Lag et alter ego.

Nettopp Hannah Montana, det stressende sukkerspinnet av en Disney-franchise, er slik sett en dugelig metafor for vårt anliggende i denne artikkelen. Hvis du er over tretten år gammel og gutt er, artikkelens forfatter her unntatt, sannsynligheten stor for at du ikke vet hvorfor du ikke liker Miley Cyrus’ Disney Channel-serie, og du vet ihvertfall ikke hva greia går ut på. Slapp av, det er egentlig ganske lett: Hannah Montana er popstjerne, og er aliaset til en normal ungjente ved navn Miley Stewart (spilt av Miley Cyrus). Hun digger ikke all oppmerksomheten, og vil helst være en vanlig jente, men det er stressende (og bråkete) å opprettholde illusjonen i hverdagen, å opprettholde skillet mellom Miley og Hannah. Med seg i kampen for vanligheten har Miley et par venner, samt sin snille far Robbie, som i likhet med sin datter er musiker, selv om han ikke har hatt særlig suksess siden han toppet listene med sin eneste singel for en del år siden; og han spilles av Miley Cyrus snille far Billy Ray Cyrus – som i likhet med sin datter er musiker, selv om han ikke har hatt særlig suksess siden han toppet listen med sin eneste singel for en del år siden (fremstillingen skylder ellers nesten alt til Dagbladets Stian Bromark).

Enkelt? Kanskje ikke så veldig, likevel.

Likevel er Miley Stewart/Miley Cyrus/Hannah Montana en genistrek, et nydelig og forførende, kommersielt brukbart bilde på åssen du gjør det hvis du er proff som faen. Men unge frøken Miley/Miley/Hannah (MMH) er såvisst ikke alene, særlig ikke i Disney-verdenen; tenåringssjarmørene Jonas Brothers gjør det samme i en selvpromoverende TV-serie som kommer hitover over sommeren), med friske bonuspoeng for at MMH har sagt fine, utstudert keitete & tenåringsromantiske om brødrebandets krøllete yngstemann Nick Jonas. Verdens Største Filmstjerne i barnehagesegmentet, Zac Efron, likeså, om en på en frekk meta-måte: I kjølvannet på High School Musical-spetakkelet fikk Efron også muligheten til å synge og danse enda mer, i den morsomme og kompetente nyinnspillingen av John Waters-klassikeren Hairspray. Et klokt karrieretrekk, ved første øyekast, men problemet sank fort inn hos den plakatpene guttungen. Fire musikaler, sier du? Da ber du om å få tilbud om flere. Enda en remake, av den vesentlig mer forglemmeligeKevin Bacon-dansefilmen (sic) Footlose lå hurtig i tilbudskurven hos Efron. Han sa ja. Men så, plutselig, så han likevel nei – fordi 21 visstnok er litt tidlig for å bli bundet opp til en bestemt type filmer. Efron vil ha sjansen til å jobbe med DeNiro og Scorsese, får man anta, og da passer det litt dårlig å ha danseguttimaget klebet til deg som en masete tenåring på en Hannah Montana-etterfest. Efron dukket unna, gjorde frekke bilder m/ naken kvinne og intervju m/ homofil superregissør for kontrært tidsskrift, løp skikende vekk fra HSM-fortiden og, vel, spilte inn en film med Matthew Perry (sic 2) – alt for å bygge en ny base. Til Rolling Stone gjorde han tidlig klart at målene var høyere enn å bare være øyegodteri for fjortiser i alle aldre, og hans konsekvente rebranding har gjort mulig et dypdykk ned i små og fine prosjekter som hans lovende nye film med den smålåtne regissør Budd Steers, ikke spesielt kjent fra oppvekstperlen Igby Goes Down og nye 17 Again, igjen med samme Efron. Mission soon to be accomplished, ser det ut til.

Rolling Stone binder, som vi har vært inne på tidligere, sammen både MMH og Efron siden MMH i sin tid skapte bråk som få med sine «utfordrende» bilder for magasinet ikledd tøy som ikke var klær for en god stund siden. Ulydigheten mot Disneys snøhvite imagestrategi ble manet i jorden raskt, sammen med gimmicken hvor MMH ble tilbud mange penger for å være posterpike for kondomer. Miley har kanskje klart å skape seg en ny identitet eller tre, men hun er fortsatt langt fra å bryte lenkene, slik Zac Efron har maktet. Det finnes en helt ny parallell til: Hils på Adam Lambert, mannen som ikke vant American Idol. Du kommer neppe til å høre mer om ham her hjemme, men i USA er han et fenomen. Dessuten er han homo. Det har alle visst en stund, selv gamle og seriøse New York Times viderebragte ryktene om guttens preferanser uten å grave dypt i sannhetsgehalten. Men Adam Lambert er en interessant personkult ikke fordi han er homofil, men fordi han har maktet å bruke det til sin fordel uten å gjøre det til noe tema. Når han denne uken står fram og bekrefter ryktene hos nettopp Rolling Stone, gjør han det på en måte som tillater ham å spille med identiteter på helt og fullstendig egne premisser. Og, som en bonus, slipper han nettopp å lage et alter ego. Snedig.

Jeg burde nevne Eminem, også. Du vet: høyst levende rapmusiker (Eminem) lager morsomme og sarkastiske plater om fiksjons-stråmann (Slim Shady) som figurerer på plater titulert etter rapmusikerens virkelige navn (Marshall Mathers) og forteller historier om høyst levende mennesker fra det antatte virkelige liv som får passet påskrevet og/eller strupen kuttet over (ekskone, mor, Christina Aguilera osv). Sånn var det i hvert fall. Nå er han tilbake, gjenoppstått og høyst virkelig voksen, med ny skive og nye sleivspark. Et sted på veien har han opptrådt med Elton John, blitt familiefar og vært tungt deprimert, og voila: en ny identitet er for. Andre (mange andre) har skrevet mer og bedre om ham enn jeg her skal – men likefult er Eminem fortsatt interessant. Det er han ikke bare fordi han musikalsk fortsatt har sitt å bestille, men også fordi hans forvirrende identitetsgjemsel i sin seneste versjon gir et bilde av baksiden av medaljen; den der om at man skal passe seg litt for å skifte roller så ofte at man helt glemmer hva som er virkelig.

Siste eksempel er mer jordnært og virkelig, og dessverre ikke særlig skjønt. Det er godt nok en stund siden, men hvis du husker godt etter kan du helt sikkert erindre at Republikanernes presidentkandidat John McCain valgte den smått eksentriske hockeymammaen Sarah Palin som visepresidentkandidat den gangen det var vits i å tenke over at Barack Obama teknisk sett kunne komme til å tape presidentvalget i USA. Palin, som kjemper bistert om sin politiske fremtid i etterdønningene av valgkampen, kom i litt trøbbel i sin tid hos McCain-kampanjen, blant annet på grunn av sin fargerike familie. Det har så visst ikke endret seg nå. Palins datter Bristol, som midt i valgsirkuset fødte en sønn (som har et rart Palin- eller Mitt Romney-aktig navn som Bagg eller Boxx eller noe slikt), har luftet skittentøy og nevnte sønn i alle slags kanaler etter at det ble klart at hun likevel ikke skulle gifte seg med barnets far, hockeyspilleren Levi Johnston. En bitter og jævlig familiefeide har det blitt til, hvor Johnston-familien har vært på Larry King og klaget over at Levi ikke får bruke nok tid med avkommet, med avstikkere til en like interessant krangel om at Johnstons søster virkelig misliker Bristol Palin. Alle TV-opptredenene har i krystallklarhet blottstilt Levi Johnston som en person uten den medietrening som helst skal ha gått igjennom for å gjøre noe annet enn pinligheter ut av tiden i rampelyset. Resultatet har blitt tidvis klamt, tidvis pinlig og tidvis knusende for Levi Johnston, han har aldri maktet å ta kontroll over måten han fremstår på, presset som han har vært mellom Palin-familiens kyndige kamp for egen ære og sin egen families gjennomsiktige trang til hevn og fortsatt medieoppmerksomhet. GQ trykker et sympatisk intervju med den unge mannen sitt siste nummer, og her avslører Levi at han har funnet løsningen og fluktruten for å takle den mediestormen som har blåst ham over ende.

Hva tror du? Inn fra venstre kommer: Et alter ego! Med et eget navn! Møt Ricky Hollywood (sic 3).

Det funker ikke. Det cheesy navnet og den ærlige utleveringen av overlevelsesstrategien gjør dessverre ingenting annet enn å flombelyse hvor galt i byen hele skittentøyvasken om Boxx (Traxx? Pogs?) og familieæren og forlovelsen har gått. Selv ikke posering med jaktgevær i hipt manneblad kan redde Levi Johnston. Ikke Ricky Hollywood heller. Når du har mer bruk for en fluktrute tilbake til glemselen enn en ny og sprek karakter, hjelper selv ikke selvoppfinnelse av medie-skyberter. Men enn så lenge er Levi Johnston stadig såpass kjent at han kanskje kan maile Miley Cyrus og høre om hun har en ekstra identitet til låns, for å få en ny sjanse. Eller en sjanse til å forsvinne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*