Fire grunner til at det ikke blir Jeb Bush

Flukten fra republikanernes presidentnominasjon fortsetter, i og med Indiana-guvernør Mitch Daniels’ beslutning i helga om at heller ikke han vil være kandidater. Beltway-media dekker uroen i det republikanske establishment med en viss skrekkblandet fryd, og stiller til stadighet spørsmålet om hvilken hittil uvillig hvit ridder som kan komme partiet til unnsetning, nå som John Thune, Mike Pence, Haley Barbour, Mitch Daniels og Mike Huckabee alle har veket unna i siste liten, og ingen av de nåværende, seriøse kandidatene – Tim Pawlenty, Mitt Romney, Newt Gingrich (under sterk tvil), og den kommende kandidaten Jon Huntsman – har fått hjertene til å slå fortere blant grasrotaktivistene i Iowa og New Hampshire. Kongressrepresentanten Paul Ryan fra Wisconsin er en motsetningsfylt helt blant mange mektige republikanske beslutningstakere for sitt budsjettforslag om å privatisere Medicare, men han avviser at han er en aktuell kandidat. Det samme gjør New Jerseys breikjefta guvernør Chris Christie, som uansett blir utsatt for en rekrutteringskampanje, Ved siden av South Carolina-senator Jim DeMint, som virker mer enn bekvem nok med rollen som kongemaker for tea party-bevegelsen i Senatet, og Texas-guvernør Rick Perry, en helt i tea party-kretser som likevel har avgitt en serie uttalelser som kan hjemsøke ham i en framtidig kampanje (som han har avvist), konsentrerer derfor mye av energien seg nå på tidligere Florida-guvernør Jeb Bush.

Signaturen EddieS foreslo nettopp dette i en kommentar til min artikkel om Mike Huckabee for noen dager siden. Han skrev:

Litt snodig at Jeb Bush ikke ble nevnt en neste gang her. Selv regner jeg det som klinkende klart at han melder sitt kanditatur en gang ut på høsten.

Jeg forstår utgangspunktet. Jeb Bush var guvernør i Florida i en periode da det gikk godt med amerikansk økonomi, og resultatene hans er tillitvekkende for republikanske velgere og beslutningstakere. Han la seg også til en åpnere og mer sentrumsorientert kurs enn den hans bror, president George W. Bush, ble kjent for samtidig. For eksempel bedrev Jeb omfattende samarbeider med spansk-amerikanske organisasjoner, og han var en moderat røst i en ofte aggressiv republikansk innvandringsdebatt (det skal sies at også George W. Bush arbeidet for en innvandringsreform som ga en vei til statsborgerskap for illegale innvandrere), Hvis han kan kvitte seg med de belastende sidene ved Bush-arven, har han også, basert både på sitt vesen og sin politiske merittliste, potensiale til å forene to av de tre dominerende fløyene i det republikanske partiet idag, de økonomisk- og de sosialkonservative (tea party-bevegelsen, med sin sammensatte overbevisning og anti-establishment-holdning, må nesten regnes som en tredje fløy.) Endelig må 2012-nominasjonen regnes som et godt tidspunkt for Jeb Bush; i 2016 kan det være for seint. 2008- og 2010-generasjonen – som Lousiana-guvernør Bobby Jindal, Florida-senator Marco Rubio, Chris Christie, kanskje tilmed Massachusetts-senator Scott Brown – vil i 2016 ikke nødvendigvis være uerfarne lenger, og Jeb Bush risikerer å være gammelt nytt. På tross av alle disse gode argumentene for hvorfor Jeb Bush kunne gjøre det skarp i republikanernes nominasjon, er jeg uenig med EddieS, som tror Jeb kan komme til å hoppe inn på et seinere tidspunkt. Det er det fire grunner til:

1) Han vil ikke.

Jeg vet at man vanligvis ikke skal ta et nei for et nei i politikk, men Jeb gir altså overhodet ingen indikasjoner på at han er interessert i å kandidere i 2012. Jovisst er det sikkert smigrende å bli oppfattet på alle bauger og kanter til å stille, men det er noe ganske annet å faktisk ta steget fullt ut. Jeb virker ganske enkelt bekvem med å være utenfor politikk, og særlig så lenge han likevel får blande seg så mye han selv vil, i kraft av å være den mest ettertraktede utopiske kandidaten. Det finnes også en rekke fallgruver for rekrutterte kandidater som Jeb Bush: Det skal mye til å ikke underprestere når forventningene er så høye som de ville være til ham. Bare spør president Fred Thompson eller president Wesley Clark (se ellers punkt 4.) Til slutt skal velgernes evne til å lukte manglende motivasjon undervurderes. Haley Barbour brukte selv den klassiske frasen fire in the belly for å beskrive hva som manglet for å få ham til å kaste seg ut i en krevende valgkamp. Det er vanskelig å forestille seg at en kandidat som Bush, som har brukt de siste par åra på å benekte at han er interessert, skulle ha den nødvendige brennende motivasjonen til å over natta forvandles til en troverdig, mobiliserende kandidat.

2. Bush-navnet er fremdeles kontroversielt.

Jeg hadde tenkt å skrive giftig istedet for kontroversielt, men jeg skal roe ned skråsikkerheten. Jeb er ikke George W., en valgkamp kan gjøre mye for å forandre velgernes oppfatning, og det er forskjell på den republikanske velgermassen og den nasjonale velgermassen som helhet. I perioder hvor Obama er ekstra omstridt tar tilmed oppslutning om George W. Bush seg opp. Men, og dette er et stort men: Republikanske velgere er sjelden blinde for hvordan kandidaten deres blir oppfattet av uavhengige velgere, og blant dem er en ny Bush neppe en ønskereprise. Jeb begynner ganske enkelt med en baggasje som kanskje er uforskyldt, men ikke desto mindre reell. Det var nok mange som pustet ut da Hillary Clintons mislykkede presidentkampanje satte en foreløpig stopper for dynastitendensene i amerikansk politikk, og det er åpent spørsmål om fire års pause er nok. Og når vi først er inne på Jebs historiske baggasje, må vi ikke glemme at store deler av det republikanske partiet var dypt misfornøyd med George W.s presidentskap. Han assosierer med to kriger som blir stadig mindre populær hos republikanske velgere som trekker inspirasjon fra en libertariansk ikke-intervensjonslinje, og i et republikansk parti som fokuserer på small government og økonomisk disiplin langt inn i det selvdestruktive, er Bush-æraen et mørkt kapittel i partiets nyere historie. Og selv om Jeb skulle lykkes i å markere fra forskjellighet fra George W., spørs hvor langt tid han får til å la det synke inn, dersom han skal vente helt til seinsommer eller tidlig høst med å erklære sitt kandidatur.

3. Det er for seint.

Nyere historie har, som nevnt i punkt 2, ikke vært nådig mot kandidat som har kommet seint inn i racet. Tidligere Tennessee-senator Fred Thompson ble hyllet som en mulig redningsmann på våren 2007 (jeg var ikke fremmed for tanken), men når han endelig tok steget, i september, var magien allerede borte. Heller ikke generalen Wesley Clark, som ble rekruttert inn som en motvekt til Howard Dean (The New Republics Ed Kilgore har mer om begge bakgrunnshistoriene her), utgjorde noen særlig forskjell. Hver kandidat har selvsagt krav på å bli vurdert individuelt, og det er helt sikkert forskjell på Thompson, Clarke og Bush. Men selv om nominasjonsvalgkamp foregår på en annen måte idag – en rekke tea party-kandidater viste i 2010 at man kan vinne et republikansk nominasjonsvalg ved nesten utelukkende å snakke med republikansk-vennlige medier som Fox News – kommer ikke Jeb Bush rundt den store utfordringen det er å samle inn nok penger, og rekruttere gode nok folk til å være konkurransedyktig. Selv blant rådgivere og folk som kjenner de tidligere nominasjonsstatene godt er det allerede betydelig rastløshet å spore. Jeg tror simpelthen ikke Jeb kan vente i flere måneder og likevel være istand til å samle det teamet han trenger for å bli en seriøs kandidat. Det er juni eller aldri. Da blir det nok aldri.

4. Establishmentet er ikke like mektig som før.

Dette kan høres ut som det undergraver punkt 3, men det gjør det ikke. Det er fortsatt kjempeviktig å ha gode rådgivere for å etablere en kampanje med vinnersjanse, dersom du skal ha mulighet til å utnytte en eventuell positiv stemningsbølge etter Iowa eller New Hampshire. Mike Huckabee hadde en dårlig organisert kampanje med lite penger, som aldri slo igjennom andre steder enn i sørstatene etter seieren i Iowa. Nei, jeg sikter snarere til at jeg tviler på at establishmentet er istand til å slutte rekkene bak en favoritt, og deretter tvinge sin vilje ned over velgerne. Oppgaven blir lettere dersom vinneren er åpenbart ekstrem, som kongressrepresentanten Michele Bachmann fra Minnesota (en outsider i nominasjonsvalget i Iowa), men hva hvis Sarah Palin eller Newt Gingrich kommer ut som vinnere. Jeg tror tiltroen til at establishmentet kan rekruttere sin kandidat inn i feltet (det var først Barbour, deretter Daniels, nå er det Jeb Bush eller Chris Christie), gjenspeiler en forståelse av den republikanske velgermassen som fortsatt undervurderer tea party-bevegelsen, og som overvurderer hvor mange som faktisk stemmer i disse valgene. I et splittet felt holder det å henvende seg til en pluralitet, og de mest entusiastiske miljøene kommer til å være stramt og godt organisert, etter modell fra 2010. Det er det ikke sikkert en kandidat som Jeb Bush kan stå imot.

***

Hvis jeg skal tippe, ville jeg satt penger på at establishmentet til slutt samler seg om enten Mitt Romney eller Tim Pawlenty, og at en av disse to vinner nominasjonen, selv om det er mitt syn ville være smartest å nominere Jon Huntsman. Uansett tror jeg ikke republikanerne har veldig mye å bekymre seg for. Valget i 2012 blir uansett nokså jevnt, og republikanerne kan leve brukbart med det, samme hvem som blir partiets presidentkandidat. Stadige gjentagelser av hvor svakt feltet er, risikerer først og fremst å bli en selvoppfyllende profeti. Selv om jeg synes han høres overdrevent optimistisk ut, er jeg sånn sett mer på linje med den republikanske fikseren Fred Malek, som sier dette til New York Times idag: «Everybody is waiting for Superman, and soon they will learn that Superman is already in the race.»