Jeg brukte en del av lørdagskvelden til å bla litt i Magnus Takvams morsomme bok Arbeiderpartiets fall fra 2002. Den er morsom på flere måter. For det første er det jo alltid moro å lese om Jonas Gahr Støre fra den tiden da han mest var et mytisk vesen og en dyktig bakspiller på SMK. Takvam gjør sågar opptil flere poenger, den gangen i 2002, på at Jonas Gahr Støre og de andre teknokratene som holdt Jens Stoltenberg i hånden under det første regjeringsprosjektet på det skrevne tidspunkt var ute av politikk. Det var et bevis på Stoltenbergregjeringens fallitt, den gang. Takvam tar kun små forbehold om at Jonas noen gang ville veien tilbake til politikken; men så hadde han da også kun beskjeden tro på at Arbeiderpartiet skulle finne veien tilbake til toppen. Han tok feil på begge punktene, og Jonas Gahr Støre står igjen som det beste beviset på det. Selv om han fortsatt er direktørvenn med aner langt utafor bevegelsen, og selv om hans intervju med den falne helten Tony Blair i den dyktige skrevne men grunnleggende dølle boken Å gjøre en forskjell gir tegn på at Jonas ikke helt har lagt vekk forelskelsen han målbar så sent som i 2003.
Men i dag er alt dette glemt. Partiet snuser, fortsatt, på tall som ligger over det relativt gode valgresultatet fra 2005, og Jonas er stadig landets mest imponerende politiker. Vi så det imorges, da Jonas fikk landsmøtedelegatene til å reise seg for applausen før han gikk på talerstolen litt over klokken ni. Og selv om jeg kan bli litt matt over å høre de samme buzzwords hver bidige gang (for Jonas heter de gjerne ‘engasjement’, ‘kontaktflate’, ‘vilje til dialog’, ‘mulighetsrom’ og ‘interesse-spekter’), viste utenriksministeren denne gangen vilje til å gnage iltt i kjøttet på knoklene. Han er ikke spesielt glad i skremmebilder, men han bruker dem gjerne hvis han kan sette opp et positivt alternativ. Obama gir alltid mulighet til det, og derfor var det gledelig å se moteordene bli liggende på hyllen, mens de konkrete politiske initiativer ble løftet ned; om fred i Midtøsten eller oppmyking av USAs handelsblokade på Cuba.
At han klarte å hamre hjem klare sosialdemokratiske budskaper uten å være svinebundet av de samme historiene som før, stiller ham i sterk kontrast til nestleder Helga Pedersens tale (damens bestemor har nå blitt brukt som eksempel på sosialdemokratisk utvikling så mange ganger at jeg tror jeg kan gjengi alle vitale fakta om damen i søvne), men det snakker vi helst ikke så mye om.