Jeg er vanligvis verken langsint eller spesielt skadefro, men det var noe i meg som var veldig tilfreds med at senator Max Baucus’ (D-Montana) forsøk på tverrpolitisk samarbeid med republikaneren Chuck Grassley (Iowa) om en krisepakke for å stimulere arbeidsmarkedet ganske umiddelbart ble skutt ned av flertallsleder Harry Reid. Ikke nødvendigvis fordi Baucus-Grassley-planen var så dårlig – selv om den har blitt kritisert fpr å legge for stor vekt på skattelettelser i forhold til investeringer – men simpelthen fordi det var Max Baucus det gikk utover. Harry Reids plan, til høyst beskjedne 15 milliarder dollar, vil antakelig ikke flytte et komma i arbeidsløshetsstatistikken, men den innebærer en ydmykelse av Baucus, og også av hans stadige insistering på at Grassley skal inviteres med på alle store avgjørelser. Vi er mange som fortsatt er sinte på Baucus for at han tillot Grassley (og hans republikanske kolleger Olympia Snowe og Michael Enzi) å holde helsereformen som gissel i Senatets finanskomite gjennom hele sommeren, med den konsekvens at den folkelige mobiliseringen mot reformen fikk lov til å bygge seg opp. Slik sett er enhver ting som justerer egoet til senatoren fra Montana av det gode.
Imens klamrer helsereformen Baucus hjalp til med å avspore seg til live. Uka begynte tilsynelatende nedslående, ved at president Obama inviterte republikanske ledere til et fellesmøte om helsereformen den 25. februar. Obama uttalte at han var interesserte i å ‘gå igjennom’ alle sider ved reformforslagene, og mange av oss fryktet at dette kunne være begynnelsen på en reell omkamp om innretningen av hele reformen. Nettavisen Politico meldte også at den såkalt moderate senator Judd Gregg (R-N.H.) posisjonerte seg for å bli en brubygger over mot republikanerne, dersom Obama gikk med på å nedskalere reformens ambisjonsnivå. Det kunne det kan hende til og med være at han var beredt til å forsøke, hvis det ikke hadde vært for at de ledende republikanske representantene i Representantenes Hus og Senatet umiddelbart sendte et brev der de krevde som forutsetning for møtet at Obama gikk bort fra både Husets og Senatets reformforslag. Istedet serverte de presidenten enda en gyllen mulighet til å framstille opposisjonspartiet som et parti som er mest interessert i å si nei til alt.
Når det er sagt, kan fellesmøtet senere denne måneden tjene flere hensikter enn den ene, og det ironisk nok fordi republikanerne ikke lenger nødvendigvis lar seg avfeie som ‘the party of no’. Nylig la kongressrepresentant Paul Ryan, republikanernes talsmann i Husets finanskomite, fram et budsjett som blant annet tok til orde for privatisering av folketrygdsystemet (et forslag George W. Bush måtte trekke tilbake i 2005), og kutt i Medicare. Begge deler har konsekvenser for helsereformdebatten, både direkte, og ved at republikanerne viser at når de endelig skal komme med noen egne ideer, så er det de samme ekstreme ideene som velgerne har avvist tidligere. Jeg ville derfor ikke lagt all verdens vekt på at flere framstående republikanere har brukt tiden etter framleggelsen av Ryan-budsjettet til å ta avstand fra de mest kontroversielle forslagene. Uansett hvordan mindretallslederne John Boehner og Mitch McConnell snur og vender på tingene; uansett hvor mye heller de vil snakke om Obamas agenda, kommer de ikke utenom at dette er det eneste samlede budet på republikansk politikk for øyeblikket. De har kanskje ingen helsepolitikk, men den politikk de faktisk har, er ikke mye bedre.
Hvis han er modig, benytter Obama anledningen til å gjøre disse to tingene til hovedsaker på reform-møtet. Utover å pirke litt i republikanernes image, er målet med møtet forhåpentligvis å skape et skinn av tverrpolitisk innsatsvilje, før Huset og Senatet kan enes om en måte å vedta reformen på uten republikansk hjelp. Å begynne å fiske etter republikanske stemmer ville for det første ikke føre til noe resultat, og dessuten stoppe prosessen på en måte som antagelig setter den på vent til etter valget. En bedre og mer sannsynlig strategi er at Obama, ganske umiddelbart etter forsoningsmøtet med republikanerne, kan offentliggjøre en avtale mellom Huset og Senatet, dersom Huset vedtar Senatets forslag, hvorpå Senatet vedtar forbedrer i sitt eget forslag ved å bruke den såkalte ‘reconciliation’-mekanismen, som kun krever simpelt flertall. Om den kan lykkes praktisk er stadig et åpent spørsmål, men for at den skal lykkes politisk er det en forutsetning at Obama først har gitt republikanerne sjansen til å demonstrere sin egen manglende lydhørhet overfor nasjonen på direktesendt TV. Nå kan det være helsereformens beste sjanse til å bli vedtatt.
Jørgen Lien