Å bli oversett, overhørt eller beskrevet på en nedsettende måte, er vanskeligere å varsle enn en konkret trussel. – Dette skriver Linn Pilskog, ungdomssekretær i Fellesforbundet, i sitt gjestebidrag til Skrivekollektivet.
Likestilling i dag handler som regel ikke om at kvinner ikke får lov å delta i samfunnsdebatten, men ofte om holdninger som gjør at mange lar være å delta. Det viser seg at mange vegrer seg fra å ytre seg på grunn av gjentatt sjikane fra menn som av en eller annen grunn har problemer med dem eller det de ytrer. Flere har med rette påpekt de demokratiske utfordringene dette skaper i et land der vi tar ytringsfrihet som en selvfølge.
Jeg jobber selv som ungdomssekretær i Fellesforbundet, det største fagforbundet innen privat sektor. Miljøene jeg vandrer i er stort sett mannsdominerte, der min egen organisasjon dessverre ikke har gått foran med et godt eksempel og valgt inn bare menn i den politiske ledelsen. Ungdommen har heldigvis gått foran med et godt eksempel. Jeg er selv valgt på vår ungdomskonferanse som den første kvinnelige ungdomssekretæren i Fellesforbundet.
Det finnes ulike grader av sjikane. Den åpenbare innebærer trusler og liknende, og er lett å slå ned på. Det som derimot utgjør mindre åpenbare, men større hinder for kvinners deltakelse, er mer eller mindre bevisste hersketeknikker. Å bli oversett, overhørt eller beskrevet på en nedsettende måte, er vanskeligere å varsle enn en konkret trussel.
Jeg treffer heldigvis hver eneste dag menn som behandler meg med respekt og som en likeverdig. Dette burde selvsagt vært en selvfølge i enhver sammenheng og i alle deler av samfunnet. Dessverre er det ikke sånn.
Kommentarer som «lille venn», «unge frøken» og «kjære deg» er helt vanlig. Og helst ikke under en helt vanlig prat om dagligdagse ting, men i seriøse samtaler om politikk, organisasjon og samfunn.
For en stund siden, opplevde jeg det som fikk meg til å skrive dette innlegget. Jeg var i en formell middag med sentrale politikere fra stortings- og regjeringsapparatet og valgte tillitspersoner i fagbevegelsen. Midt i en diskusjon rundt Fellesforbundets landsmøte, et tema jeg mener å kunne litt om, med tanke på at jeg jobber i Fellesforbundet og var med under hele landsmøtet, presterer en mannlig diskusjonspartner i 50-åra å si: «Unge jomfru, nå skal du høre på meg.»
Hva sier man til slikt? Og kan man i det hele tatt si noe, uten å få feminist eller rødstrømpe slengt mot seg? Jeg kunne sagt «hold kjeft din gamle gris, du skal drite i om jeg er jomfru eller ikke.» Men hva har egentlig det med Fellesforbundets landsmøte å gjøre? Og dessuten ønsker jeg helst å slippe å senke meg ned på hans nivå.
Min reaksjon var å bli forbanna, og det første som falt meg inn var å slenge ut: «Pass munnen din, du kaller ikke meg en ung jomfru.» Ingen andre rundt bordet reagerte nevneverdig på kommentaren. I ettertid har jeg tenkt mye på om jeg bare var litt hårsår. Man vil jo helst ikke ble oppfattet som sure Siv/ Erna, uten sammenlikning for øvrig. Heldigvis har flere støttet meg i ettertid og vært enig i at det var riktig å reagere.
Jeg skulle ønske min opplevelse var enestående og ikke representativ for hendelser ellers i samfunnet. Slik er det ikke. I går skrev Marie Simonsen i Dagbladet at Anette Trettebergstuen ble buet ut og ble kalt «hore», da hun holdt appell under den politiske streiken mot vikarbyrådirektivet. Og sa spør jeg igjen, hva sier man til slikt?
Mener de virkelig at Trettebergstuen selger kroppen sin, og derfor er tilhenger av vikarbyrådirektivet? Det tviler jeg på. Eller tror de at hun skifter mening dersom hun blir kalt hore? Jeg er uenig med Trettebergstuen og sterk motstander av vikarbyrådirektivet, men respekterer henne som en drivende dyktig politiker. Oppførselen enkelte har utvist på denne demonstrasjonen er helt uakseptabel, og viser nok en gang hva som skjer med holdninger til det andre kjønn når et fora er overrepresentert over lang tid.
Jeg mener at vi hadde aldri hadde kommet dit vi er i dag med likestillingen om ikke mennene var med oss.
Men alle disse fantastiske mennene må være der når kommentarer som «unge jomfru», «hore» og «vesle frøken» blir slengt ut. De fleste menn som slenger ut slike kommentarer gjør det ikke for å være ondskapsfulle, men fordi de ikke vet bedre. Derfor er det viktig at de blir konfrontert og gjort oppmerksom på konsekvensene av handlingene sine.
Før jeg skrev dette innlegget ble jeg advart av en mann i 50-åra som jeg kjenner. «Pass deg, vær veldig forsiktig med hva du skriver. Du vil ikke framstå som et offer.» Til det vil jeg bare si: Jeg er ikke et offer. Jeg er en kvinne som gir beskjed i den offentlige debatten når jeg opplever noe jeg ikke liker. Det gjør meg verken til offer eller rødstrømpe. Men heller til en person som ikke liker å bli kalt «unge jomfru», og bruker det eneste gode virkemiddelet jeg har, nemlig å gi beskjed i den offentlige debatten.
– Linn Pilskog, ungdomssekretær i Fellesforbundet.
*
Bidraget til Skrivekollektivet har også vært publisert i Dagbladet 1.februar 2012.