Opp- og nedturene har vært mange, korte og bratte i den republikanske nominasjonsstriden. Noen dager før nominasjonsmøtene i Iowa virket tidligere kongressrepresentant og speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich, ganske sikker på at han kunne vinne. Han endte opp langt bak i feltet, og det samme skjedde i New Hampshire uka etterpå. Men noen millioner og et par lykkelige tilfeldigeter seinere var han plutselig tilbake på banen, som den soleklare vinneren av nominasjonsvalget i South Carolina. Det passet utmerket til den underdog-historien hadde bygget rundt seg selv. Han ble avskrevet allerede sommeren 2011, men har i ettertid overbevist seg om at utrenskingen av valgkamprådgivere og en større følsomhet overfor sin egen magefølelse var det som reddet kampanjen fra å pakke sammen for tidlig. Og det er trolig grunnen til at han nekter å gi opp før supertirsdagen 6. mars, selv om han innen den tid kan ha blitt grundig forbigått – nok en gang – av tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum som det mest troverdige høyrefløysalternativet til Mitt Romney.
Denne sterke troen på sin egen dømmekraft og evne til å gjenopplive drømmen om president Gingrich, er også en av grunnene til at det neppe går spesielt hardt inn på ham at establishment-magasinet National Review denne uka ba ham trekke seg og uttrykke sin støtte til Santorum som hovedalternativ til Romney. Lederartikkelen gjør et poeng av at Gingrich foreslo det samme overfor Santorum når situasjonen var omvendt for noen uker siden, men her finnes også Gingrichs retoriske utvei: Når feltet er så ustabilt som nå, hvem kan egentlig si med sikkerhet at ikke enda et Gingrich-comeback kan være i emning (eller i det minste at Santorum ikke vil klappe sammen igjen?) Et par skuffende TV-debatter svekker neppe et så stort ego i troen på at ting kan vendes med en ny TV-debatt den 22. februar, og dessuten kan Romneys velsmurte pengemaskin gi Santorum like mye juling som det Gingrich fikk før han ble banket i Florida for noen uker siden.
Det skal legges til at pengestrømmen til Gingrich og hans uoffisielle støttegrupper kan være i ferd med å tørke inn. Adelson-familien har signalisert at de sitter på gjerdet når det gjelder om de vil kaste flere penger etter Gingrich, og har samtidig gjort det klart at de er klare til å hjelpe Mitt Romney dersom han vinne nominasjonen. Derfor må Gingrich nå også bruke verdifull tid som kunne vært brukt i supertirsdag-statene på å tigge penger til sin fortsatte valgkamp. Sånn går det når din eneste multimilliardær stenger pengekrana.
Dessuten er National Review knappest den mest overbevisende budbringeren hvis målet faktisk er å nå igjennom til Newt. Ikke bare ga magasinet sin støtte til Mitt Romney i 2008; i den grad de har uttrykt noen klar holdning i år, kan den oppsummeres som: Nei til Newt. At dine argeste kritikere fortsatt ikke liker deg, er neppe noe sjokk. Derimot kan en person som tror så godt om seg selv, og som har vist seg så langsint og selvgod (overfor Romneys negative kampanjetaktikk), tenkes å hente ny energi av å bli påminnet om skepsisen mot ham i establishmentet. Nå skal de faen meg få, på en måte.
Så forskjellige folk som Fox News-kommentator og tidligere visepresidentkandidat, Sarah Palin, og Salons liberale blogger Alex Pareene, har uttrykt at de ønsker at Newt skal fortsette. Palin fordi Newts tilstedeværelse visstnok sørger for at ulike ideer brynes mot hverandre; Pareene (blant andre, mer seriøse grunner) fordi Gingrich rett og slett er så underholdende å skrive om. Men det finnes andre grunner. At Gingrich igjen skulle bli tatt engang halvseriøst som premissleverandør for republikansk debatt, virket usannsynlig for ganske få år siden. Det virker unaturlig at han frivillig skulle gi fra seg sin andel av rampelyset når han endelig har vunnet tilbake en viss respektabilitet. Og særlig hvis all oppmerksomheten samtidig kan gi ham gode bi-inntekter fra foredrag, bøker og DVD-salg.
Den beste muligheten Newts motstandere har til å nå igjennom med at han bør tre til side, kan være ved å appellere til hans ansvar overfor partiet. Gingrich ser allerede på seg selv som en av de viktigste skikkelsene i nyere republikansk historie, sammen med og etter Ronald Reagan, og tanken på en lang, selvforelsket tale om hvordan ideene hans lever videre selv om han selv er ydmyk nok til å tre til side for å gjøre partiet i stand til stoppe Barack Obamas sekulær-sosialistiske maskineri, kan gi ham en iling av stolthet.
Hvis det ikke holder, kan han jo alternativt gå tilbake til den rollen mange spådde han ville innta etter Iowa, som en som ser det som sin viktigste rolle å være en pest og en plage for Mitt Romney. Det blir imidlertid straks vanskeligere dersom han blir oppfattet som irrelevant. Og til slutt er det verdt å minne om at selv om en-mot-en-meningsmålinger nå viser noenlunde dødt løp mellom Romney og Santorum på landsplan, er det langt ifra sikkert at en Gingrich-exit bare vil gagne Santorum.