Norge trenger faktisk SV.
SVs landsmøte har for oss utenforstående fremstått som en suksess. Været i Bergen har vært fint, presseoppslagene riktig fine (hvis vi tar Olav Gunnar Ballo ut av ligningen, og det tror jeg store deler av SV lett kan unnskylde at vi gjør), og Kristin Halvorsens landsmøtetale slapp med en times klaring å bli avbrutt av kjennelsen i Fritzl-saken fra Østerrike. Partiet fremstår mer samlet enn det var grunn til å anta etter tre strabasiøse år i regjering. Derfor virker sannsynligvis medienes etterspill som en utakknemlig belønning for partiets grunnfjell når de nå er spredt for alle vinder i hjemkommunene. De ultimative kravene til nye regjeringsforhandlinger til høsten fremstår knapt så ultimative at det smerter noe – og viktigere; de er ned lange strekk både gode og riktige.
Noen må stille spørsmål om hva vi gjør i Afghanistan.
Noen må sørge for at det blir kamp til streken og forbi om oljeleting i de sårbare områdene lengst nord.
Og noen må definitivt tørre å si at tanken om at den offentlige skolen i Norge skal kunne ta opp i seg de pedagogiske alternativene som i dag bare tilbys i privatskolene er veien frem for å skape en fellesskole på egne, reelle premisser.
Det er det siste som får temperaturen helt opp i stry hos et ekkelt samstemt politisk og medialt establishment i dagene etter landsmøtet: Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende kaller det ”ensretting”, Kristelig Folkeparti skriker opp om ”brudd på menneskerettighetene”, Høyre maler Stalin på veggen, og selv Klassekampens Bjørgulv Braanen, som skulle vært den stygge ulven i dette borgerlige hopehavet, kaller affæren for et ”selvskudd”. Det er nesten så man blir skremt.
Men pust ut, nå: SVs forslag er faktisk verken hentet fra Stalins dreiebok eller nok til at menneskerettighetene blir noe fint vi hadde før i tiden. Den snille nestleder Bård Vegar Solhjell sier sågar at det er rammene for menneskerettighetene som skal være førende for hvordan utformingen av denne nye linjen skal føres, i det tilfelle at SV får flertall for sin politikk. Hva står vi så igjen med? Jo, et viljesterkt ønske om å gjøre noe med skolen – utover å flikke på kompromisser man har gitt av omsorg til KrF. Det er mer enn hva Arbeiderpartiet får seg til å gjøre. Det får stå på Arbeiderpartiets regning (disclosure: undertegnede er stolt, mangeårig medlem i Det eneste Store Partiet), men det er utenkelig at Ap vil lage politikk for seg selv på dette feltet på landsmøtet om en liten måned. Det er blant annet derfor SV trengs.
Å tørre å si ifra om at den offentlige skolen skal ha plass også til pedagogiske alternativer høyner nivået på den politiske debatten, og det hadde vært moro om det også hadde høynet håpet om et virkelig skifte. Sannsynligheten er dessverre liten – både for en omlegging lik den SV ønsker, og for at det fullstendig rasjonelle kravet fra SV-landsmøtet om at de religiøse skolenes håpløse rett til å diskriminere på religiøst grunnlag ved ansettelser blir rødgrønn politikk. Likestillingsministerens uskjønne bakoverspasering i tilskuddsaken mot Frelsesarmeens Barn og Unge fra i vinter gir dessverre tegn til at heller ikke det sistnevnte blir regjeringens politikk etter at Ap og Senterpartiet har fått SVs prinsipielle bomber i fanget.