Mitt Romneys innsats i debatten mot Barack Obama i forrige uke er en slik prestasjon det kommer til å bli referert til i mange valgkamper framover. Javisst, vi kunne kanskje ønske oss at det som ble husket var Romneys lemfeldige omgang med fakta, og hans smidige reposisjonering som en moderat republikaner, en utgave av seg selv han, i mildeste tolkning, har holdt skjult siden den republikanske nominasjonsstriden begynte. Men la oss være realistiske: Når Romneys opptreden i debatten vil bli husket, er det ikke så mye for hva han sa, eller for den saks skyld måten han sa det på, som konsekvensene den fikk. Romney-kampanjen hadde ligget nede for telling i ukevis, og forventningene var skrudd til bunns. I den situasjonen leverte Obama samtidig en oppsiktsvekkende distansert og defensiv debatt. Romney vant soleklart på stilpoeng, grep anledningen til å gi et overraskende godt første- eller andreintrykk på titalls millioner av TV-seere og mediebrukere, og fikk umiddelbart igjen pusten i meningsmålingene.
Hvis det holder enda en stund, vil debatten gå inn i historien som et selvstendig eksempel på at TV-debatter kan være med på å avgjøre presidentvalg. Akkurat som ved visepresidentutnevnelser, har vi jo ellers blitt advart mot å legge for stor vekt på disse debattenes potensiale til å endre forløpet i en valgkamp. Velgernes beveggrunner for å avgi sine stemmer er så komplekse, og saksområdene som betyr noe så mange, at det strider mot fornuften å tillegge debattene avgjørende betydning. Men imorgen kveld går disse to varseltrekantene sammen. Visepresidentkandidatene Joe Biden og Paul Ryan – de som ikke skal bety noe særlig for folks partivalg på valgdagen – møtes til en TV-overført dyst for blant annet å gjøre opp om hvem som får medvind i innspurten.
I utgangspunktet kunne demokratene helt sikkert tenkt seg at en så viktig oppgave falt på en annen enn Joe Biden. Obama-kampanjen trenger en seier for å vinne tilbake initiativet, og selv om Biden både er saklig sterk og har en evne til å bruke et stort følelsesregister i så vel forsvar for administrasjonens meritter som i moralske angrep på republikanernes alternativ (eller mangel på samme), er han heller ikke verdens tryggeste kort når det gjelder å lojalt holde seg til de talepunktene partistrategene har blitt enige om på forhånd. I Paul Ryan møter han dessuten en overbevist ideolog som ikke vil vike tilbake for å gå løs på rivalen, med kritikk av så vel en byråkratisk og dyr helsereform og en stadig mer forgjeldet og ineffektiv stat, som en visjonsløs utenrikspolitikk og en reguleringskåt økonomisk politikk som har bidratt til høy arbeidsledighet.
Eller, det vil han iallfall hevde. At påstandene lett lar seg tilbakevise, er den overkommelige siden av saken. Helsereformen har allerede gitt synlige resultater for unge mennesker som nå kan dele forsikring med sine foreldre, og en større andel av forsikringspremien skal nå bruke på relevante kostnader. Gjelden er for en stor del et produkt av en historisk økonomisk kollaps, som måtte bøtes på med statlige investeringer. I tillegg kommer de ufinansierte skattelettelser iverksatt av forgjengeren George W. Bush. Utenrikspolitisk har Obama gjennomført den tilbaketrekkingen fra Irak han lovet velgerne, og han har fjernet det tydeligste symbolet på terrorangrepet 11. september. Han forholder seg til Bush-linja i Afghanistan, og har tilmed trappet opp det kontroversielle droneprogrammet. noe som uansett hva man måtte mene om substansen (jeg er kritisk), burde gjøre det vanskelig for Romney å kritisere ham for å være «svak»). Den såkalte reguleringsiveren har resultert i en (riktignok utilstrekkelig) reform av bank- og finanssektoren, og opprettelsen av et eget interesseorgan for forbrukere. Midlertidig statlig hjelp har gjort at den amerikanske bilindustrien. istedet for å bukke under. går bedre enn på lenge, noe som igjen har positive ringvirkninger i hele økonomien. Arbeidsledigheten faller ikke fort nok, men den faller. Alt dette visste jo også Obama. Han sa det bare ikke, eller iallfall ikke på en overbevisende måte. Det blir Joe Bidens oppgave.
Utover dette må han også nagle fast Paul Ryan på framtida for den amerikanske velferdsstaten. Som Bill Clinton anviste i sin mesterlige landsmøtetale, må han gå løs på republikanernes foreslåtte Medicaid-reform, som ikke bare rammer de aller fattigste, men også mange vanlige folk som er avhengig av Medicaid til å betale for sjukehjemsplass og annen nødvendig pleie. Ryan bør heller ikke få slippe unna med påstanden om at Obama kutter i ytelsene til mottakere av Medicare, for det første fordi det ikke stemmer – kuttene rammer betalingen til tjenesteytere – men for det andre fordi Ryan har støttet nøyaktig de samme kuttene. Til sjuende og sist må Biden velge om han vil angripe Ryan fordi hans og Romneys planer spriker i hver sin retning – hvilken plan gjelder?, eller om han vil gå løs på Romney-planen og skremme med dens konsekvenser. Uansett hvilken strategi han velger vil han ha mange potensielt rammende karakteristikker å velge blant.
Forrige ukes debatt har gjort visepresidentdebatten til en potensielt viktig hendelse. Obama signaliserte allerede i sine første taler etter førsterunden mot Romney at han ville slå an en tøffere tone. Det er vel og bra. Men i en TV-debatt snakker du direkte til et stort velgerkorps, og indirekte gjennom mediedekningen, til et enda større. Derfor hviler det et tungt ansvar på Joe Biden i natt.