Det er fjorten dager til presidentvalget, og i natt møttes president Barack Obama og den republikanske utfordreren Mitt Romney til den siste av tre TV-duell. Det var en duell som i utgangspunktet kunne vært fordel Romney: Etter en tidlig og graverende fotfeil hadde ambassadør-drapet etter hvert utviklet seg til en effektiv sak for Romney å bruke til å komme seg på høyde med nasjonens øverstkommanderende på. Vel hadde Obama slått tilbake og vunnet den andre duellen, men verken da eller etter debatten mellom Paul Ryan og visepresident Joe Biden, hadde Obama klart å tvinge ned den voksende oppslutningen om Romney. Republikanerens oppgave i nattens debatt var sånn sett egentlig bare å møte opp, ikke dumme seg fullstendig ut, og ellers høste fordelen av å bli ansett som en verdig potensiell president.
To av tre er kanskje ikke så verst. Han møtte opp, og bare i egenskap av å sitte ved siden av Obama mens presidenten tok ham i skole om hvordan verden henger sammen, vil han antagelig ha overbevist endel av dem som mener hovedkvalifikasjonen til den neste presidenten bør være at han ikke er Barack Obama. At debattsesongens blankpussede Moderate Mitt rent faktisk sa at han ville regjere omtrent som Obama, er muligens underordnet, men det er grunnen til at jeg ikke er helt sikker på om Romney klarte å unngå å dumme seg ut. Vurderinger av denne typen vil alltid være farget av politisk ståsted, og undertegnede ønsker helhjertet at Obama blir gjenvalgt. Men uansett: Totalt sett var dette sannsynligvis Obamas beste av de tre debattene. Fordi hovedtemaet (med hyppige avstikkere til forholdene på hjemmebane) var utenrikspolitikk, ble det vanskeligere for Romney å skifte ham på en like risikofri måte som han har gjort om alt fra Medicare til skattelettelser til abort, uten samtidig å framstå som enten opportunistisk eller som en blek kopi. For det første var Obama mye bedre enn han var særlig den første debatten. Han hadde en plan om å hamre inn at Romney er vinglete, og han holdt seg til den. Og for det andre hadde Romney ingen appellerende alternativ fortelling. Så lenge diskusjonen dreier seg om økonomien kan Romney regne med at det for mange velgere holder at han minner dem på at Obama ikke har lyktes godt nok. I utenrikspolitikken må strategien istedet være motsatt. Han må legge seg så tett opp til presidenten som mulig.
Derfor ble han ganske raskt redusert til en som hovedsakelig erklærte seg enig i mye av det Obama sa, selv om han tidligere hadde sagt det motsatte. Avstanden mellom kandidatene når det gjaldt Afghanistan-planen, framtidas forsvarsutgifter, droneangrep eller Irans atomprogram var plutselig nesten ikke-eksisterende. Nye, betryggende Mitt forsikret befolkningen om at han ikke ville sette ting over styr, og ikke engang hans årelange harang om Obamas verdensturne for å be om unnskyldning for Amerikas storhet var lenger viet like mye plass. Romneys kalkulert defensive holdning virket tidvis nesten ynkelig, og Obama var aldri bedre enn da han allerede tidlig på kvelden understreket hvor i hvor mange saker Romney ikke lenger er til å kjenne igjen. Her er Obama via The New Republics Alec McGillis:
Governor Romney, I’m glad that you recognize that Al Qaida is a threat, because a few months ago when you were asked what’s the biggest geopolitical threat facing America, you said Russia, not Al Qaida; you said Russia, in the 1980s, they’re now calling to ask for their foreign policy back because, you know, the Cold War’s been over for 20 years. But Governor, when it comes to our foreign policy, you seem to want to import the foreign policies of the 1980s, just like the social policies of the 1950s and the economic policies of the 1920s.
You say that you’re not interested in duplicating what happened in Iraq. But just a few weeks ago, you said you think we should have more troops in Iraq right now. And the — the challenge we have — I know you haven’t been in a position to actually execute foreign policy — but every time you’ve offered an opinion, you’ve been wrong. You said we should have gone into Iraq, despite that fact that there were no weapons of mass destruction.
You said that we should still have troops in Iraq to this day. You indicated that we shouldn’t be passing nuclear treaties with Russia despite the fact that 71 senators, Democrats and Republicans, voted for it. You said that, first, we should not have a timeline in Afghanistan. Then you said we should. Now you say maybe or it depends, which means not only were you wrong, but you were also confusing in sending mixed messages both to our troops and our allies.
Ouch. Her kom Obamas siste forsøk på å avskrive Romney som en som ikke er klar til å bli president klart til syne. Det gjaldt ikke bare å så tvil om hva Romney egentlig mener, men også å konkretisere hvordan motkandidaten rett og slett baserer sin politikk på en feilaktig forståelse av internasjonal politikk. Romney forsøkte å kontre Obamas Russlands-angrep ved å hevde at han ville være hardere i klypa overfor Vladimir Putin, noe som antas å være musikk i ørene til hardlinere. Men kraften i Obamas resonnement ble stående: Romney er impulsiv, forstår seg ikke på geopolitikk, klarer ikke å bestemme seg for hva han mener, og omgir seg med rådgivere som tilsier en forlengelse av den forhatte Bush-æraen. Match, Obama.
Men forandrer det noe? Tja. Ikke dersom Romneys strategi med å gå i fosterstilling og ellers omfavne status quo lyktes. Det vi mest av alt kan være sikre på etter nattens debatt, er at dette kappløpet vil forsette helt fram til målstreken. For øyeblikket er det fristende å konkluderte med at det var skrevet i stjernene at vi før eller seinere skulle ende opp her. En haltende økonomi og fortsatt høy arbeidsledighet er sterke strukturelle krefter som gir utfordreren gode kort på hånda. Men det var ikke gitt at vi skulle havne i en situasjon med dødt løp. Obama stakk ifra etter demokratenes landsmøte, og Romney har opplevd det som kanskje er det tydeligste oppsvinget etter en kandidat-debatt noensinne, etter den første duellen i Colorado. Tre uker senere lever han fortsatt på denne oppdriften. Det gir i seg selv grunn til å tro at han vil kunne forbli side om side med Obama helt fram til valgdagen.