Det later til å bli en helvetesvår for Danmarks sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning Schmidt. En slik vår hvor den eneste trøsten er at hun tross alt er statsminister, og selv kan bestemme når hun vil utskrive nyvalg. Spør du regjeringspartiene Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Det Radikale Venstre hvordan de selv synes det går, vil de formodentlig innrømme at situasjonen for tiden ikke ser altfor lys ut, men at regjeringen ikke har annet valg enn å fortsette den kursen den har lagt, ved å møysommelig rydde opp i det økonomiske rotet den ble etterlatt av et tiårig borgerlig styre, først under Anders Fogh Rasmussen og deretter under Lars Løkke Rasmussen (begge fra Venstre).
Begge deler stemmer, for så vidt, og det er noe umiddelbart heroisk og beundringsverdig over svaret. Man skal bruke makten mens man har den, og regjeringen har en travel vår foran seg, med utsikt til reform av så vel sosiale ytelser og studiestøtten som framleggelsen av en egen vekstpakke for å styrke konkurranseevnen. Dessuten sliter man fortsatt med konsekvensene av at forkortelsen av dagpengeordningen rammer tusenvis, i en tid da det ikke just er flust med jobber å finne for de langtidsledige. Men om de krumbøyde nakker på Christiansborg sender det fokusert arbeidsmannsaktige signalet man kan ønske seg, så er det uansett ikke noe spesielt visjonært svar å monomant gjenta at man kun forholder seg til å gjennomføre regjeringsgrunnlaget. Det vil ikke hjelpe et presset SF, og lite tyder på at det vil øke entusiasmen i eller tilslutningen til Socialdemokraterne.
Så vil noen si at det er selvforskyldt. Endel av de påkrevde innsparingene kommer riktignok som en konsekvens av at den forrige regjeringen, ledet av Venstre og Det Konservative Folkeparti, med parlamentarisk støtte fra velferdsnasjonalistene i Dansk Folkeparti, etterlot seg dansk økonomi i langt dårligere stand enn hva de fortalte før valget høsten 2011, men heller ikke dagens regjeringspartiet hadde orden i regnskapene før de inntok regjeringskontorene. Den økonomiske handlingsplanen gikk ikke opp, og det først halvannet året har hovedsakelig gått med på å leite etter besparelser, gjerne i reformivrig tospann med de borgerlige, alt mens man har forsøkt å holde et sultent og kritisk Enhedslisten, SFs energiske venstreutfordrer, fra livet.
Vanskeligst av alt, på kort sikt, er det kanskje at det virker som om administrasjonsansvaret har fått Socialdemokraterne og SF til helt å gi opp å gi den borgerlige opposisjonen kamp om fortellingen om den økonomiske virkeligheten. En gang for lenge siden het den alternative fortellingen Fair Løsning, og inneholdt slikt som millionærskatt, trafikkbegrensninger og økte avgifter for å betale for framrykkede offentlige investeringer og velferd, men siden dengang har Radikale tilsynelatende fått hånda på rattet, og der i gården ligger den foretrukne økonomiske politikken langt nærmere de borgerlige. Debatten siden regjeringsskiftet har vært ført på borgerlig-radikale premisser, først ved at S og SF ble tvunget til å gjennomføre en tidligpensjonsreform de selv var imot, så ved gjentatte saker om late sosialhjelpsmottakere og passive innvandrerkvinner, og nå altså nedskjæringer for kjernevelgere og sosialt utsatte, alt sammen for å finansiere skattelettelser for næringslivet og folk som allerede er i arbeid.
Opposisjonsleder Lars Løkke Rasmussen trives naturlig utmerket med situasjonen, selv om ikke alt er harmonisk på borgerlig side, heller. Det Konservative Folkeparti kan fremdeles se langt etter å komme seg ut av sin langvarige velgerkrise, men så lenge dagsorden preges av hvorvidt utgangspunkt for forhandlingene om konkurranseevnepakken skal være Venstres krav om avgiftsstopp og offentlig nullvekst, eller De Konservatives hardhendte krav om regelrette kutt i velferden, er Thorning i ferd med å males opp i et hjørne. De to dominerende borgerlige partiene får backing av Liberal Alliance for den harde linja, og da er det få som registrerer Dansk Fokepartis protester, andre enn meningsmålere som måler økt oppslutning fra desillusjonerte sosialdemokrater som ikke helt ser venstresidens avtrykk på regjeringsprosjektet.
Og parallelt med dette gjentar altså De Radikales sosialliberale forsknings- og høyere utdanningsminister Morter Østergård at Danmarks også etter den kommende reformen av studiestøtten vil ha en av verdens rauseste støtteordninger, uten å møte særlig forståelse hverken fra studentorganisasjonene eller på grasrota hos regjeringspartneren SF. Samtidig står Enhedslisten, som etter å blitt rundingsbøye for regjeringen i litt for mange forliksforhandlinger ikke lenger regner seg som parlamentarisk støtteparti, fritt til å hamre løs på de usosiale fordelingseffektene. Så vel Berlingskes kommentator Thomas Larsen som Politikens Peter Mogensen spår en vanskelig vårsesjon for regjeringen, og sistnevnte råder endatil SFs forholdsvis nyvalgte partileder Annette Vilhelmsen til å trekke partiet ut og istedet gjenvinne oppbakning til partiets klassiske velferdssaker. Spørsmålet er bare om hun er modig nok til det. Foreløpig er hun bundet til masten, sammen med Thorning og De Radikales Margrete Vestager, kanskje den eneste som ser ut til å trives med regjeringsprosjektet. Ikke så underlig, kanskje, ettersom politikken som regel formes et sted i skjæringspunktet mellom De Radikale og deres historiske hovedrival, Venstre. Imens er det svært vanskelig å få øye på venstre-elementet i det som i prinsippet stadig er en sentrum-venstreregjering.