Desemberkalenderen: Samtidsruiner

I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013. I dag: Til videobutikkens minne.

***

Det er noe trist med et kulturhus som står tomt. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på disse fjonge møteplassene for det som kanskje er gjennomsnittlig interesserte eks-bokklubbmedlemmer, men som like gjerne kan være de velhavende kulturmenneskenes fysisk avgrensede ekkokammer. Nei, jeg snakker like gjerne om et fraflyttet folkeunderholdningens tempel; det som i en sunn underholdnings- og kulturøkonomi burde utgjøre det naturlige punktet hvor Mammons manifestasjon møter Bergmans bryskhet; Kinoen. Det skjærer i hjertet mitt hver gang en kino legges ned.

Jeg har vel egentlig hatt det sånn. Like nedi gata fra der jeg vokste opp – som riktignok kunne vært et annet land, så uoppnåelig langt unna som det likevel var – lå Jarlen kino. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg ble litt skuffet hver gang jeg gikk forbi det slitte skiltet i Åkebergveien og måtte konstatere at det fortsatt ikke ble vist film der. Det er ikke egentlig det at jeg var nostalgisk overfor noe jeg aldri hadde opplevd. Det handlet om løftet som en kino gir deg, tanken på alle opplevelsene, som jeg kjente fra Saga og Klingenberg og Eldorado og…

Men vent litt. Preteritumsformen er viktig. I 2011 solgte nemlig Oslo Kino Eldorado, den stygge, inneklemte, gamle blockbusterkinoen i Torggata, hvor en ungdom uten smak (jeg) hadde sett Mercury RisingArmageddonTomorrow Never Dies, Alene hjemme 3, og mange, mange andre suboptimale filmer, som likevel var helt avgjørende for å gjøre meg til den filmentusiasten jeg er i dag. I The Dreamers snakker hovedpersonen Matthew romantisk om cinemateket som et tempel. Mitt tempel var kanskje ikke like vakkert og høyverdig, men det var viktig for meg. Nå vises det ikke film der lenger.

På et vis kan jeg huske kinoarkitektur enda bedre enn jeg husker filmer. Jeg husker at det var høyt under taket på Forum kino, et sted hvor du helst ikke burde komme for tidlig, ettersom det ikke var noe særlig annet enn en kiosk å se på. Og jeg husker å gå inn under det glorete neonskiltet på Eldorado – hvor den andre d-en hadde sluttet å lyse en gang på 1990-tallet – og se oppspilt på montrene, før du ble skysset inn i en kø hvor visningstidene ble slått opp manuelt med store tallskiver. Jeg husker den sure betjeningen, og James Dean-kiosken (en filmreferanse jeg forsto! Den slags var en seier da jeg var 12), og…

Uansett: Enhver som har sett Peter Bogdanovichs fantastiske drama The Last Picture Show kan nok på ett eller annet nivå forstå iallfall deler av denne sterke nostalgien og kjærligheten til kinoen som sted. Det var derfor jeg syntes noen tuklet med historien da d-en plutselig fikk nytt lys for noen år siden, og det er derfor jeg alltid skjerper sansene når jeg kjører forbi Forum.

Jeg har et tynt håp om at delprivatiseringen av Bergen kino ikke vil bety en lignende uthuling innenfra. Men for at jeg ikke skal kvele leseren i en endeløs bevissthetsstrøm av sentimentale minner, la oss istedet hevet blikket ut fra Norge, og til en annen, ikke spesielt gloriøs eller høyverdig samtidsruin: Lik Eldorado eller Forum, vil det neste år stå igjen en rekke tomme Blockbuster-forhandlere over hele USA. Meldingen om at den utskjelte videokjeden stenger dørene i 2014 utløste et skred av nostalgiske og sentimentale, men også tenksomme, innsiktsfulle og kritiske essays og diskusjoner om hva slags rolle videobutikken har spilt som fellesarena for filmnerder av en viss alder. De samme menneskene som bare et halvår tidligere hadde trukket fram avdøde Roger Ebert som en uomgjengelig utløser av deres cinefile legning, sto nå fram med personlige historier om hvordan Blockbuster hadde hjulpet dem til å forstå at de elsket film – og enda viktigere – at de elsket å diskutere film med andre.

Videobutikken var også et sted. Som ansatte eller kunder hos Blockbuster hadde en hel generasjon halvgamle amerikanske filmkritikere et sted å slå ihjel tid ved å gå mellom de velkjente hyllene, som en bokelsker går rundt i et bibliotek, eller et sted hvor de lærte seg kunsten å prakke på andre mennesker filmer de ikke visste de kom til å like. Quentin Tarantinos dannelse og kultfilmen Clerks har samme utgangspunkt: En videobutikk.

Jeg frykter ikke for framtida til den sosiale og intelligente filmsamtalen. Filminteresserte veit utmerket godt hvor de kan treffe likesinnede, også uten videobutikker. Internettet bugner over av samlingssteder. Men la oss ikke late som om det ikke er noe som går tapt: Hvis vi nærmer oss dagen da ingen lenger tenner lys for videobutikken, hvem skal da være vår kollektive Moviebox-hukommelse?

Jeg melder meg frivillig.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*