I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013. I dag: Hvordan forhindre neste Sotsji.
**********
«I dag er vi alle georgiere,» sa John McCain i valgkampens hete i 2008. Russland og Georgia hadde nettopp satt i gang en krig om det lille, autonome området Sør-Ossetia, og den republikanske hauken hadde lenge tatt til orde for en internasjonal organisasjon av demokratiske stater. Jeg er klar over at det kan virke underlig å bringe opp igjen synspunktet akkurat nå, i det USA og Iran endelig snakker sammen, og mens Barack Obama og Danmarks nyutnevnte utenriksminister, Holger K. Nielsen (SF), må håndtere ganske hysteriske anklager om deres respektive forhold til Cuba. Men at denne innstillingen er en smule for dogmatisk til å fungere som rettesnor i internasjonal politikk, betyr ikke at for eksempel toppidretten har vondt av å tenke igjennom demokratiet og menneskerettighetenes plass.
Tildeling av store idrettsarrangementer er kjent ikke bare for overoptimistisk budsjettering og mer eller mindre åpen korrupsjon, men også for å se stort på menneskerettighetene og geopolitiske signaler. Kina er en mønstergyldig kapitalistisk økonomi som klamrer seg til restene av kommunismen, men det er også en autoritær ett-parti-stat. Landet arrangerte OL i 2006. Russland skal avholde vinter-OL i februar 2014, og selv den minst oppmerksomme leser kan ikke ha unngått å legge merke til at staten gjør sitt ytterste for å kneble kritiske røster, og straffeforfølge homofile. Og til sist har vi Qatar, som har fått tildelt fotball-VM i 2022. Der har de en velkent uvilje mot å behandle arbeidstakere anstendig, og synet på homoseksualitet er enda mer restriktivt enn i Russland. Selv om det tilsynelatende går sakte men sikkert framover med toleransen blant utøverne selv, framstår de internasjonale organene, FIFA og IOK, som pinlig tonedøve for kritikk av deres egen oppfølging av menneskerettighetene.
IOK har gjort sitt beste for å løpe de autoritære kreftenes ærend i Sotsji. Gerhard Heiberg er komiteens point man for å forsvare Russlands rett til å slå ned på «homofil propaganda» for å beskytte de stakkars barna, og den noble nordmannen truer utøvere og andre med uante konsekvenser dersom de bryter med IOK-charteret, og gjør politikk ut av Russlands åpenlyse diskriminering. Komiteens retningslinjer for lovlig protest har ikke blitt særlig klarere, og hva som blir linja i Sotsji kan vi foreløpig bare spekulere i.
Kanskje har Heiberg og IOK bare bestemt seg for å ta etter andres dårlige eksempel? Svært mye stygt kan sies om FIFA-president Sepp Blatter. Nå seinest ikke minst at han har er nokså blind for de ulike typene intoleranse som finnes i idretten han er global talsmann for. FIFA tar heldigvis rasisme på alvor, men Blatter har tilsynelatende ikke det samme fokuset på homofobi. Jeg har ikke nødvendigvis noe behov for at Blatter ordrett sier at rasisme og homofobi er to sider av samme sak (selv om det er det), men det holder ikke at Blatter skyver Qatars forbud mot homoseksualitet til side som et «spørsmål om moral og etikk». Når han ikke klarer å vise at han tar problemstillingen på alvor, er det heller ikke spesielt betryggende at han beroliger kritikere med at han regner med at homofile spillere og fans ikke kommer til å oppleve problemer under VM-sluttspillet. Her taler FIFAs og IOKs toppfolk med en, unnvikende stemme.
Og da er vi tilbake ved John McCains forslag om et demokratisk folkeforbund fra 2008: De globale toppidrettssammenslutningenes berøringsangst overfor politikk og grunnleggende demokratisk deltagelse er beklemmende nok. Så lenge de ikke viser seg voksne nok til å reagere mot arrangørland som ikke respekterer idrettens verdier om likeverd og ikke-diskriminering, kan de i det minste omgå problemet ved å legge store idrettsarrangementer til land som godtar ytringsfrihet, demokrati og at mennesker er forskjellige.