Denne natten, som er kveld på stedet hvor det skjer, har blitt imøtesett som historisk helt siden Iowa; kvinne nummer 1 eller afroamerikansk kandidat nummer 1 skulle bankes igjennom denne aftenen, en historisk førstegangsopplevelse uansett (den første hvite, rike –og, skulle det vise seg, lygende og hyklende- son of a millworker? Not so much.). Vi vet det ble Obama, den rare fyren med de store ørene, som han selv dessverre aldri blir lei av å kalle seg selv. En historisk første fargede presidentkandidat, som kunne havnet i skyggen av skyggen; den som brer seg når du plasserer en Clinton der, altså i skyggen.
Da steg hun frem, Hillary Rodham Clinton, få timer før hennes hardt prøvede og kontroversielle ektemann Bill skal bite tennene sammen og sjarmere buksedraktene og pannerynkene av folkene i Pepsi Center til ære for han som tok nominasjonen fra kona hans…vel, igjen, da sto hun der; damen med de atten millionene små kakkene i glasstaket som skiller det ene kjønnet fra den kuleste jobben, presidentkandidaten med en portefølje av stemmer så bred at Norden til sammen ikke kunne huset dem alle, senatoren og den tidligere presidentfruen med hånden på rattet i alt hennes parti har gjort og sagt og ikke gjort og ikke sagt de siste 20 årene, hun tok mikrofonen under avstemningen der hun selv var et av navnene på blokken, og skapte et siste, magisk Hillary-øyeblikk:
”With eyes firmly fixed on the future, and in the spirit of unity with the goal of victory, with faith in our party and our country, let’s declare together with one voice right here, right now that Barack Obama is our candidate and he will be our president”
Så kalkulert, så godt TV, så statsfrueaktig.
Det er Obama som er kandidaten, men et lite sekund var det Hillary som vant.