Internasjonalt har det vært krise i den trykte pressen i årevis. Vi har selv omtalt hvordan store, etablerte mediehus har kuttet dypt i ambisjoner og ansatte, hvis de ikke regelrett har gått over ende. I år har den samme krisa rammet Norge med full kraft. Hundrevis av årsverk er blitt eller skal kuttes, spørsmålet om mediemoms er sendt ut på en ekstrarunde, pressestøtta må tåle årvisse omkamper, og presset på lesernes tid og oppmerksomhet er større enn noensinne. Reklameinntektene fra papiraviser har falt dramatisk, og nettaviser og digitale utgaver er ikke i nærheten av å kompensere for tapet.
Det virkelig urovekkende med utviklingen er at mange norske redaktører og konserndirektører ser ut til å slått seg til ro med at ting må bli verre før de kan bli bedre. Da er bunnlinja på kort sikt viktigst, og nye kutt, eller eksperimenter med reklameformer som tilslører grensene mellom journalistikk og kremmervirksomhet, kan framstå som det mest rasjonelle. Problemet gjenstår imidlertid dersom kuttene blir så dype at avisa oppfattes som tynn og uvesentlig av leserne, eller hvis den journalistiske troverdigheten ryker til bunns. Føre-var-prinsippet er nyttig i mange sammenhenger, og også hvis man vurderer en radikal endring av grensene mellom journalistikk og reklame. Preventive kutt for å hindre større kutt seinere kan likevel vise seg å gå ut over både den journalistiske kvaliteten og lesernes tålmodighet.
Likevel er reklamejournalistikk tidas melodi i Dagbladet, og kulturkritikken får trangere kår i VG og Bergens Tidende. Du må bare ikke regne med at de ansvarlige redaktører er beredt til å innrømme. Sjefredaktør John Arne Marcussen i Dagbladet forsvarte i Dagsnytt Atten åpning for journalistisk reklame med at en internasjonalt anerkjent avis som The New York Times vurderer noe lignende. For det første er det ikke et godt argument i seg selv. Selv de største autoriteter kan stundom lures til gjøre de merkeligste ting (bare spør Hans Fredrik Dahl). Dernest underslo Marcussen behendig at NYT blir utsatt for nøyaktig samme prinispielle kritikk i USA som den Dagbladet får hjemme.
VG kutter det ukentlige antallet bokanmeldelser fra et knapt halvdusin til en. Men heller ikke her er det grunn til bekymring, forsikrer sjefredaktør Torry Pedersen og Rampelys-redaktør Øystein Milli. I programmet for dårlige nyheter og/om kulturell forflatning – tidligere nevnte Dagsnytt Atten – forsvarte sjefredaktøren seg, helt uironisk, med at leserne hadde større tilgang på anmeldelser enn noensinne, andre steder på nettet (Pedersen: «Leserne kan anmelde bøker selv. (…) Vi kan aggregere anmeldelser.») Eller. sagt på en annen måte: Internett har demokratisert anmelderiet, og leserne verken trenger eller vil ha en anmelderstand som mener på deres vegne, når det finnes bokblogger og andre entusiaster Milli fastholder på sin side at VG stadig skal ha rikelig med «bokstoff». Hans triumferende eksempel er at VG var tidlig ute med å viderebringe de mest klikkbare interessante nyhetene fra den nyutkomne Rolv Wesenlund-biografien. Hva det skulle ha å gjøre med litteraturkritikk, eller engang med vesentlig kulturjournalistikk, forblir i beste underkommunisert. Den kritiske samtalen om bøker skal tilsynelatende ikke lenger foregå i landets største, men forvises til bokblogger og spesialiserte deloffentligheter som Morgenbladet og Klassekampen. Poenget er ikke å romantisere VGs litteraturdekning, men å påpeke at den ellers innovasjonshungrige Pedersen kaster korta overfor samfunnsutviklingen og gir opp på forhånd.
Heller ikke filmanmelderiet går fri for kutt, verken i VG eller i Bergens Tidende. Vestlandets hovedavis ved kulturredaktør Hilde Sandvik lover at satsing på færre anmeldelser skal gi rom for å skrive bedre og dypere om de viktige filmene, men påstanden hadde unektelig stått sterkere hvis avisas ansatte selv hadde klokkertro på den. Hovedanmelder for film, Britt Sørensen, ser i utgangspunktet fram til å prioritere ned usle franchise-filmer. Samtidig har hun utvilsomt rett i at det er en verdi i at kunnskapsrike kritikere kan forklare også hvorfor og hvordan noe er dårlig.
Da BTs planer ble kjent reagerte jeg på omtrent samme måte som Sørensen. Naturligvis er det både positivt og negativt potensiale i omleggingen. Det er argumentasjonen i redaktørkorpset som bekymrer meg. «Jeg har liten sans for forestillingen om at alt blir dårligere bare fordi man må ta noen nye grep. Det er en form for forfallstenkning som jeg vil ta avstand fra,» sier Sandvik, og slår til jorda en karikatur av motargumentene. Likevel tror på at Sandvik mener det er både nødvendig og riktig. I VG finner jeg imidlertid ingen antydning til refleksjon over kritikkens egenverdi. Millis kommentar til kuttet i antall musikkanmeldelser er at han ikke tror leserne vil merke det. Tillitserklæringen til anmelderne som har fylt denne spalteplassen er heller ikke slik at den springer en i øynene.
Igjen: Jeg forstår at det er trange tider. Kulturdekningen kan ikke være fritatt for tøffe tak. Men det er ikke mange år siden satsing på fordypning og debatt var et mantra for papiravisene for å stoppe leserflukten. Kritikk er en grunnoppgave i kulturjournalistikken, som Trygve Aas Olsen kunne fortelle i sin bok av året, Kritisk kulturjournalistikk. Kritikk utføres ikke kun på lederplass, men også i anmeldelser, kan man tilføye. Det gjenstår å se om VGs strategi med å mene mindre og BTs ditto med å mene «tydeligere», er det som skal til for å gjøre journalistikken lønnsom og relevant i framtida.
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Kutt i kulturkritikken