Ukas kommentar skulle egentlig handle om de forestående guvernørvalgene i Virginia og New Jersey, som kommer til å analyseres ihjel på jakt etter tegn på folkemeningen om Barack Obama. Så også på denne plass, men ikke denne uka. Det sørget Senatets flertallsleder Harry Reid for, i det som kan – og jeg understreker, kan – være et av de viktigste vendepunktene så langt i debatten om helsereform. Omtrent samtidig som speaker i Representantenes Hus, Nancy Pelosi, støtte på nye problemer med å samle sine tropper bak den mest vidtrekkende offentlige helseforsikringsordningen, lot Reid og hans nærmest samarbeidspartnere det bli kjent at han heller mot å inkludere en eller annen form for offentlig ordning i det lovforslaget Senatet skal ta stilling til. Dette har tidligere vært avskrevet som usannsynlig – også av undertegnede – og har inngått som en betydelig del av Pelosis argumentasjon for hvorvidt Huset måtte inkludere en slik ordning. Dersom begge kamre til slutt ender opp med å vedta en versjon av det som i den amerikanske debatten heter the public option – en offentlig administert ordning som skal fange opp dem som ikke har forsikring gjennom arbeidsplassen, cirka 20 millioner mennesker – kan det forandre hele diskusjonen radikalt.
Likevel er det på sin plass å ta en hel rekke forbehold. Det første handler om den typen forsikringsordning senatsdemokratene nå vurderer. Det er snakk om en såkalt opt-out-løsning, hvor det etablert en nasjonal ordning, som ikke er obligatorisk for alle stater. Det gir demokratene en mulighet til å bevise at konkurranse fra en offentlig ordning faktisk kan redusere kostnader og prisen for forbrukerne, samtidig som konservative, republikansk styrte stater, får anledning til å velge bort å delta i programmet. I en norsk kontekst, med sterkt fokust på sentralt bestemte rettigheter høres en slik løsning selvsagt underlig ut, men fra dem som ønsker den velkommen, blir det argumentert med at den passer utmerket til den desentraliserte amerikanske styringsstrukturen. Ulempen er selvsagt at en slik argumentasjon i neste omgang gjør dem sårbare for republikansk kritikk av hvorfor prinsippet ikke snus på hodet: I steden for at delstaten aktivt må vedta at de ikke ønsker å være en del av en nasjonal ordning, burde de statene som ønsker det, ha anledning til å melde seg inn. Men republikanerne primærsynspunkt er selvsagt fortsatt at de ikke ønsker en offentlig ordning i det hele tatt.
Det vil si, alle bortsett fra en. Og da er vi framme ved forbehold nummer to. Olympia Snowe (R-Maine) var den eneste som stemte for helsereformforslaget til Max Baucus i Senatets finanskomite, og hun har ikke uttalt seg totalt avvisende til selve tanken bak en offentlig ordning. Det vesentlige for Snowe har vært at alle andre alternativer skal være utprøvd først. Derfor har han snakket varmt om en såkalt trigger-funksjon, som er ment å skulle etablere offentlige ordninger i den enkelte delstat etter en viss tid (for eksempel fem år), dersom de andre tiltakene ikke viser seg å gjøre helseforsikring allment tilgjengelig. Men opt-out-løsningen, som så langt jeg har forstått er foreslått av senatorene Thomas Carper (D-Delaware) og Chuck Schumer (D-NY), risikerer å gå på tvers av Snowes ønsker, fordi den altså vil etablere en offentlig ordning som et utgangspunkt. Dersom Reid skal gå for denne løsningen må det antagelig være fordi han tror den har større sjanse for å holde orden i demokratenes egne rekker enn det Snowes vente-og-se-forslag har. Ettersom det er mange av de samme demokratene, som Ben Nelson (Nebraska), Evan Bayh (Indiana), Mary Landrieu (Louisiana) og Blanche Lincoln (Arkansas) som er skeptiske til begge forslagene, er det fortsatt meget mulig at Reid til slutt vil lande på at Snowe er hans sikreste kort. Den mest kontroversielle delen av reformpakken blir tatt av bordet, og Reid beholder, visstnok i tråd med Obamas ønsker, et skinn av tverrpolitisk enighet, dersom Snowe ender opp med å stemme ja.
Jeg har tidligere gitt klart uttrykk for at jeg foretrekker det amerikanerne kaller single payer – et skattefinansiert helsevesen -, og at jeg, ettersom dette ikke er et aktuelt alternativ sterkt ønsker at Kongressen vedtar en offentlig helseforsikringsordning (med eller uten trigger eller opt-out) . Kun dersom heller ikke dette lar seg gjøre vil jeg være fornøyd med en reform som likner på den finanskomiteen nylig vedtok. Jeg understreker dette for å hvorfor jeg er såpass entusiastisk over utviklingen i Senatet. Denne utviklingen er også viktig for Huset, fordi signalene fra Reid – dersom de fører til et vedtak med en offentlig ordning – gir betydelig mer handlingsrom for Pelosi. Så lenge Huset så ut til å være alene om å ville vedta noe slikt, var presset tungt på Pelosi for at hun skulle kunne bruke Husets vedtak som en brekkstang for en offentlig ordning i de endelige forhandlingene med Senatet. Nå er muligheten der for at hun kan gå med på en mindre vidtrekkende pakke i Huset, fordi det samlede forhandlingsgrunnlaget i begge kamre ser bedre ut enn på lenge.
Ingen er i tvil om at Huset kommer til å vedta en eller annen form for offentlig ordning. Spørsmålet er snarere hvilke konkurransevilkår den skal få i forhold til private tilbydere. Den mest liberale versjonen, som blant andre Pelosi selv foretrekker, vil gi det offentlige anledning til å bestemme hvordan leger og sykehus skal kompenseres, mens en mer moderat versjonen vil la dette bli opp til forhandlinger, på samme måte som private aktører gjør idag. Men uansett om Pelosi stadig har uker med forhandlinger, trusler og overbevisningsarbeid igjen å gjøre, fikk hennes foretrukne løsning utvilsomt en vitamininnsprøytning denne uka, da Kongressens budsjettkontor meldte at selv den mest liberale versjonen ikke ville øke budsjettunderskuddet, regnet over en periode på ti år.
Det mest sannsynlige akkurat er antagelig fortsatt at diskusjonen før eller senere slår seg til ro omtrent der den var før denne uka, med et forslag med en offentlig forsikringsordning fra Representantenes Hus, og et uten fra Senatet, men det at alt ennå er uvisst kan faktisk vise seg å være et positivt tegn for Obamas innenrikspolitiske hovedsak.
**
Jørgen Lien