Det ble varslet om politisk jordskjelv i lille Grønland i november i fjor. Det tradisjonelt mektige sosialdemokratiske partiet Siumut var i dyp krise etter at lederen for Landstinget, Aleqa Hammond, ble tvunget til å gå av da det kom frem at hun hadde brukt nasjonens midler til å dekke eget forbruk. Siumuts mer venstreorienterte rival Inuit Ataqatigiit (IA) ble spådd å bli valgets vinnere, og slik gjenta bedriften fra 2009, da partiet for første gang noensinne ble større enn sosialdemokratene. Slik gikk det ikke: På tross av en klar nedgang lyktes det Siumut å beholde posisjonen som Landstingets største parti, med noen få hundre stemmers flertall. Siumuts nye leder Kim Kielsen fikk den utakknemlige oppgaven å gjenoppbygge sitt skadeskutte parti fra maktposisjon. Det har lyktes ham å danne koalisjon uten å ha med IA, men problemene er mange: Økonomien er skral, slik velgerne fikk erfare da en nyhet om budsjettunderskuddet sprakk to dager før valget, og det er stor usikkerhet om hvilke konsekvenser en ny avtale vedrørende den amerikanske militærbasen Thule Air Base vil få å si for den grønlanske økonomien fremover.
Med dette uavklarte bildet som bakteppe skal grønlenderne – til liks med Færøyene, som også tilhører det danske Riksfellesskapet – gå til valg på torsdag. Det danske Folketinget har nemlig fire nordatlantiske mandater, to hver til Grønland og Færøyene, som kan få avgjørende betydning for hvilken regjering Danmark får etter valget. I dag styrer Helle Thorning-Schmidts regjering på bakgrunn av tre nordatlantiske mandater (den ene av Færøyenes folketingsmedlemmer støtter opposisjonens Lars Løkke Rasmussen), og slik var det også i 1998, da Socialdemokraternes Poul Nyrup Rasmussen overraskende ble gjenvalgt. Det skjedde på grunn av en stemmeovervekt på 176 stemmer på Færøyene.
De grunnlovsfestede mandatene kan altså potensielt nok en gang avgjøre valget, men verken øystatene eller danskene er særlig bekvemme med det. I en meningsmåling Berlingske publiserte på søndag, sier over halvparten av de spurte at de uenige i at de nordatlantiske mandatene kan brukes til å bestemme hvilken regjering landet får, selv om oppslutningen om selve riksfellesskapet er stor. Også blant dem som har sitt daglige virke på Christiansborg virker det til å være vanskelig å forholde seg til hvordan man kan bruke sitt mandat. «Selvfølgelig skal vi bruge vores stemme, men vi skal ikke misbruke den», forklarte Edmund Joensen, den ferøyske politikeren som er forventet å være den eneste av de nordatlantiske folketingsmedlemmene som vil stemme på Løkke, til Politiken søndag. Den holdningen bryter med signalene som har kommet fra IA de siste ukene. IA-Sara Olsvig, som ble valgt til Folketinget i 2011, har uttalt at hun ønsker å «stille krav» til en eventuell ny regjering.
Det er et synspunkt som deles av Aleqa Hammond, den tidligere landstingslederen, som nå stiller opp som kandidat til Folketinget. Det er av naturlige årsaker langt fra ukontroversielt. Kim Kielsen har, i følge gårsdagens Politiken, under press gått inn for å innstille Hammond som en av Siumuts kandidater, men har uttalt at «det strider, mod hele mit verdigrundlag». Overkjøringen av partilederens vilje tyder på at Siumut fortsatt har en vei å gå før alle trekker i samme retning igjen.
Til slutt er det altså velgerne som skal avgjøre, men det er det ikke alle som vil: Ved forrige valg stemte under 60 prosent av velgerne ved Folketingsvalget både på Grønland og Færøyene – valgdeltakelsen i Danmark var på 87 (!) prosent. Hos riksfellesskapets småsøsken er interessen for valget beskjeden. Til gjengjeld er danskenes oppmerksomhet om hvem de peker på stor.
KILDER:
Hannestad, Adam: «Aleqa Hammonds valgkamp slår rævner i Siumut», Politiken, 14. juli 2015
Hannestad, Adam og Svendsen, Jacob: «Tungen,der ikke vil op på vægtskålen», Politiken, 14. juni 2015
Haslund, Christina og Kjær Jessen, Chris: «Flertal af danskerne siger nej tak til nordatlantisk indflydelse på valget», Berlingske 14. juni 2015
Kamil, Carolina: «Valgkamp i det fjerne», Berlingske 14. juni 2015