Marco van Basten er trolig det beste bildet du får på Nederland i årets fotballmesterskap: Veloppdragen, gemyttlig, positiv og selvsikker. Da hans reinkarnasjon der ute på gresset, eleganten Wesley Sneijder, lurte inn det usigelig vakre 2-0-målet bak en sprellende Buffon på Stade de Suisse i går, svarte treneren med tre lykkelige, små sprett på stedet. Han danset ikke rundt i eufori som en annen Scolari, han så ikke ut til å ha problemer med å stå på beina under vekten av sine egne sure miner, slik Mourinho gir inntrykk. Bare tre enkle hopp, rett opp og ned. Det var enkelt og verdig. Akkurat som det laget som banket Italia og ga sjefen anledning til den beskjedne gymnastikken.
Jeg er sikker på at Don Marco hadde en fin dag på sidelinjen, uansett. For Nederland lignet aldri på det landslaget som siktet så høyt men falt så hardt til jorden i 2006, sist van Basten tok laget med på tur. Den gang var laget og treneren uferdige, og klarte aldri å leve ut potensialet. Det klassiske vingspillet som har fortryllet alle de av oss som har evnen til å lese romantikk inn i fotball var stadig inntakt, og Arjen Robben og Robin van Persie bøllet rundt med stakkarslige backer på samme vis som Overmars, Ronald de Boer og gamle Cruyff hadde gjort før dem, men tingene stemte ikke. Verdens mest positive og angrepsvillige lag gikk lei, og Nederland ble til ingenting.
Siden den gang har mye skjedd, og enklest å merke er at årets nederlandske mannskap mangler vingspillere. Robben, den fotrappe ballterroristen, er skadet og ute av dansen, det samme er Liverpools friske frifant Ryan Babel. Dermed står van Basten tilbake med en femmer på midtbanen der ingen trives helt ute langs krittlinjen, men mot Italia viste de ingen tegn på at det trenger å bli et savn. Rafael van der Vaart, supertalentet som forble super i mindre blitzregn enn vi trodde, briljerer med tenkisk finesse, nevnte Sneijder styrer alt og er overalt, og den displinerte spissen Dirk Kuyt løper og stanger og plager, holder på ballen og skaper sjanser nok for en liten hær. To av dem endte bak Buffon. Bak de tre ligger defensive ankre som totalt utraderte sine mer meritterte italienske rivaler, og sørget for manøvreringsrom for Sneijder og van der Vaart. Når det fungerer, som det gjorde til punkt og prikke i går, er det oppskriften på en offensiv som kan nå langt.
Det andre synlige tegnet på Nederlands utvikling er kanskje enda viktigere, men ikke like synlig. Fløykampene er borte. Ajax’ 1990-tallsgenerasjon, som talte hele stammen på landslaget frem til 2006, er pensjonert eller vraket en etter en, og det er bare målmann van der Saar tilbake som kontiuitetsbærer. Kanskje blir ikke Nederland bedre av å miste spillere som Davids, Seedorf, Bergkamp og Kluivert, men laget blir definitivt mer harmonisk. Ikke ett mesterskap de siste 12 årene har blitt avviklet uten fortellinger om fløydannelser og borgerkrig innad i den oransje leiren: Mellom Ajax og PSV, mellom trener og spillere, mellom spillere med bakgrunn i tidligere nederlandske kolonier og resten av troppen.
Med superstjernene er litt av glansen borte, men harmonien er trolig en vel så god indikator på hva som bygger vinnere.
Og sånn så det ut i går, fra hollenderne festet grepet innledningsvis ved hjelp av en uvanlig pigg van Nistelrooy, over hans absurde likevel-ikke-offside-scoring før halvtimen var gått, gjennom van Bronckhorsts herlige redning på strek og Kuyts flotte stuss til Sneijder på drømmen av et andremål, samme Kuyts typiske Michael Owen-ballbehandling i forkant av 3-0 – som ga van Bronckhorst muligheten til å hoppe til værs og ikke komme ned igjen før en italiensk forsvarer hadde hjulpet headingen hans i nettet. Det var pur magi som skyver alle ruskete tanker om sløvt forsvarsarbeid i bakgrunnen, og plasserer Nederland pent der de alltid er, i favorittsjiktet. På gressmatten i Bern var Nederland kort sagt så altoverskyggende at de reduserer Italia til en parentes.
En parentes om Italia
(Roberto Donadoni må fikse forsvarsspillet, og dra Materazzi i ørene. Han må instruere sine menn om at dommerstanden gjerne er en tanke strengere med frisparkene enn i Serie A, slik at spillerne hans konsentrerer seg mer om å holde seg på beina enn på å grine i gresset. Og han må skaffe fasong på angrepsspillet. Slik Nederland i dag spiller uten vinger, spiller Italia uten en tier, en fri ballelegant mellom spissene og midtbanen. Det er ekstremt lite italiensk, og fungerte aldri mot kreative hollendere, der de tre defensive gjørmebryterne Pirlo, Ambrosini og Gattuso fikk lite til. Det betyr Del Piero, Roberto. Han er omtrent på alder med deg selv, men han har overblikket og egenrådigheten til å ta tak og vinne kamper, selv om han falt igjennom i går. Bare et lite tips. Parentes slutt.)