Da den populære ungdomsromanen The Perks of Being a Wallflower (norsk utgave: Fordelen ved å være veggpryd, 2012) ble filmatisert for noen år siden, gjorde manusforfatteren, opphavsmannen Stephen Chbosky, en liten endring: I boka hører vennene Sam, Charlie og Patrick ei låt på radio som de omfavner som «sin». I boka er det Fleetwood Macs Landslide, men i filmversjonen er dette endret til den ikoniske Heroes av David Bowie. Bortsett fra at jeg sliter med premissen om at så musikk-kyndige folk som disse tre tilsynelatende aldri har hørt låta før, slår det meg som et veldig riktig låtvalg. Ikke bare fungerer den fint som en bro mellom Charlies avsluttende monolog og ettertekstene, den bekrefter også noe annet: David Bowie fikk alle som hørte musikken hans til å framstå ørlite grann kulere.
Jeg ble naturligvis påminnet om dette da jeg leste om Bowies bortgang mandag morgen. Forhåpentligvis har det å høre Heroes på Perks-soundtracket åpnet hans univers for atter nye lyttere. Slik var det nemlig også for meg, på en måte. Jeg var bevisst om Bowie lenge før jeg hadde hørt musikken hans. Enten det gjaldt birollen i Julian Schnabels biografiske drama Basquiat (1997), rollefiguren Todd Haynes bygget på ham i Velvet Goldmine (1998) eller hvordan Bowie ble referert til i Cameron Crowes Almost Famous (2000); Bowie var liksom en del av kulturen, alltid.
Musikken kom noen år seinere. I 15-16-års-alderen begynte jeg å orientere meg mot rockhistorien, og da lå Bowie naturligvis lagelig til, sammen med Elvis Costello, Elton John og mange andre. De siste dagene er mye vakkert og sant skrevet om måten Bowies uredde omfavnelse av det skeive og kjønnsflertydige hjalp med å finne seg sjøl, men sjøl om jeg på et eller annet var en søkende skeiv sjel, var det ikke den sida av Bowie som snakket til meg. Det var den vilt kreative popstemmen, han som sto bak Hunky Dory (1971) og The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars (1972), som fremdeles forsvarer sine plasser blant mine absolutte favorittalbum.
Jeg har det slik med mange av mine favorittartister at jeg gjerne har konsentrert meg om noen få av albumene deres. Til sammen eier jeg kanskje åtte-ti Bowie, men når alt kommer til alt, er det hovedsakelig de to ovennevnte, samt Heroes, jeg har et nært forhold. Det gjør meg sikkert til en halvhjertet Bowie-fan i kjernefansens øyne, og det har jeg forståelse for. Men det er nå engang slik jeg dyrker.
I en samtale på podkasten Slate’s Culture Gabfest, sa Stephen Metcalf at Bowie var en sånn artist hvis storhet ikke gikk opp for ham før han nå er borte. Jeg skal ikke si at jeg følte det samme, men det tok iallfall ikke lang tid før jeg ble grepet av hva som faktisk hadde skjedd. David Bowie, et ikon og overflødighetshorn siden 1960-tallet, kan ikke lage mer musikk. Det var dette vi fikk. Få har gitt meg (oss) mer, men min takknemlighet er nødvendigvis enda større nå.