Desemberkalenderen: Allerede, omsider

Det var så vidt jeg vet de dyre musikkrettighetene som gjorde at det tok år og dag før kultserien Freaks and Geeks kom ut på DVD i USA, og ikke i det hele tatt i sonefri utgave, slik at nordmenn aldri har kunnet eie eller se den fenomenale serien på lovlig vis. Inntil nå: i slutten av november kunne C More (og i forlengelsen også TV2 Sumo nå tilby Paul Feig og Judd Apatows TV-gjennombrudd, 16 år etter at den dukket opp på amerikanske skjermer. Det ble bare til 18 episoder på den bredt orienterte nettverkskanalen NBC før seertallene ble for lave, men det har bidratt til å forsterke seriens appell i årenes løp. Freaks and Geeks troner på toppen av lista over ensesongdramaer i den moderne TV-æraen, kanskje bare utfordret av Claire Danes og Jared Letos gjennombruddsserie My So-Called Life (norsk tittel: Angela).

Seriens premiss ligger åpent fremme i tittelen, og følger to sett ungdommer ved en high school i Detroit i 1980. Sam Weir, en kortvokst og naiv 13-åring som liker Star Wars og dyrker sin avstandsforelskelse i cheerleaderen Cindy, flankeres av bestekameratene Neal, en jødisk komedienerd med tro på seg selv, og Bill, en vennlig sjel som nekter å unnskylde for at han liker «Dallas». Den lille gruppas lojalitet til hverandre er sterk, men maktforholdene guttene i mellom skifter stadig, etter hvert som de må forsøke å forene ønsket av å fortsatt være barn med ambisjonen om å bli tatt på alvor som unge voksne.

Sams et par år eldre søster Lindsey har forhandlet ferdig. Hun ønsker bestemt å finne en ny identitet, og trekkes mot en gruppe av frikere, fremst blant dem den billedskjønne Daniel og hans vennlige, men livsfjerne kamerat Nick, som tross skepsis i resten av gjengen mot hennes fortid som skolelys, tar henne under sine vinger. Hennes nye venner er i opposisjon, men hvem motstanden er rettet mot, er ikke så viktig. Det virker å passe Lindsey, som har levd et trygt middelklasseliv uten behov for opprør. En episode hvor visepresidentkandidat George H. W. Bush kommer til McKinley High som en del av valgkampen, er et typisk eksempel. Når hun hun blir valgt som en av dem som kan stille spørsmål til gjesten, velger hun å være kritisk, på tvers av skolens og farens (som vil at hun skal nevne navnet på hans sportsbutikk i innlegget) vilje. Det er ikke edgy, det er knapt nok rampete, men det passer til Lindseys versjon av avvisning av samfunnet.

Det er lett å se hvorfor dette er Freaks and Geeks og ikke Freaks or eller vs Geeks. Sam er ikke helt i stand til å se hvorfor Lindsey finner de nye vennene fascinerende, men selv om noen uheldige episoder inntreffer, har frikerne ingen interesse av å plage de yngre nerdene. Daniel får et slags vennskapsforhold til de tre guttene, selv om han er mye eldre. De står sammen mot den samme fienden på skolen – de konforme massene, mobberne, sportsidiotene – men ingen av dem tør gjøre noe med det. Sam og vennene aksepterer, med enkelte unntak, sin posisjon som nerder og hakkekyllinger. Daniels frikere tenker nok i sin tenåringsfilosofiske forståelse at de gjør det motsatte: De mener seg å gjøre opprør ved å stille seg utenfor, og fornekter sin plass i high school-hierarkiet. De ser ikke at det også er en posisjon.

Man trenger ikke se lenge på Freaks and Geeks for å se likheter med Richard Linklaters nyklassiske ungdomsfilm Dazed and Confused (1993). Begge er lagt til om lag samme tidsperiode – Dazed foregår over ett døgn i Texas i 1977 – og begge har veldig sterke, navngjetne lydspor. Det trøblete soundtracket til Freaks er en tidstypisk katalog over rockens aller fremste, i så stor grad at en av Nicks mest sentrale episoder utelukkende er tonelagt av sikkert grisedyre The Who-låter. Tematisk ligner de også, ettersom begge har eldre karakterer som tar hånd om plagede ferskinger. Og så er det skuespillerne; en del av gurnnen til at Dazed and Confused har fått sin velfortjente status handler om at Matthew McConnaughey, Ben Affleck, Milla Jovovich og Parker Posey kom derfra. Freaks and Geeks byr på et enda sterkere lag: Sam spilles av John Francis Daley (nå kjent fra Bones og, eh, vel, regien på årets Vacation-remake), Martin Starr (Bill) er nå å se i HBOs flotte komedie Silicon Valley, Linda Cardellini (Lindsey) gikk videre til Akutten og nå Netflix-serien Bloodline. Det er mer enn dugelig, men den virkelig stjernetrioen finnes blant frikerne. James Franco spiller Daniel, Nick gestaltes av Jason Seigel, og en bare 16 år gammel Seth Rogen bringer alt hva vi senere kjenner ham for til den sarkastiske stoneren Ken. Alle tre skulle senere bli sentrale brikker komedieimperiet Judd Apatow bygget senere. Serieskaper Paul Feig er nå Hollywoods mest respekterte komedieregissør, etter suksesser som Bridesmaids og årets Spy. Det er ikke vanskelig å få øye på rollen serien hadde som et arnested for en ny generasjon seinere filmkomikere.

Den beste serien jeg noen gang har sett er The Wire. Den jeg er mest irritert over at jeg enda ikke har sett ferdig, er Friday Night Lights. Presidenten er den serien jeg har referert til oftest.

Freaks and Geeks er den serien jeg helst ser igjen, når som helst.