Fortellingen om katolisismen, og den katolske kirkas, offentlige omdømme, er alltid sammensatt. Pave Frans’ konsekvente tale om behovet for å innta en mindre dømmende holdning overfor for eksempel homofile, at kapitalismen innebærer en trussel mot klimaet, og fokus på kirkas sosiale ansvar, har gitt kirka en stemme til å snakke til tidligere skeptikere. Samtidig er pavens linje langt fra uomstridt innad i kirka. Og mange vil uansett assosiere den katolske kirka vel så sterkt med overgrepssakene som kom for en dag under Frans’ forgjenger, pave Benedikt.
Likeledes er katolisismen, med sin sterke symbolikk, sitt personlige ansvar og sin syndsforlatelse, et yndet tema på film. I Dietrich Brüggemanns DVD-aktuelle Korsveien (2014) møter vi 14 år gamle Maria, oppvokst i en meget streng katolsk familie. Det gjør vondt å se hvordan Maria forsøker å balansere en sterk og genuin tro mot ønsket om å få være en vanlig tenåring, men selv om foreldrene hennes, en kontrollende mor og en passiv, unnvikende far, framstår som kontrollerende langt inn i det destruktive, dannes likevel grunnlaget for et innsiktsfullt drama. Vi forstår hvordan den sosiale kontrollen har fostret en urimelig skyldfølelse i Maria, men samtidig er det som om vi kan forstå – i det minste litt – av den tryggheten og livsmeningen som en klippefast tro kan tilby.
Noe av det samme utdyper forfatteren Jon Fosse i boka om sin vei inn i katolisismen, Mysteriet i trua (Samlaget, 2015). Grubleren fra Strandebarm borer i egen og andres tro, i religiøse og filosofiske paradokser og egen skrivepraksis, i samtale med journalisten og trosfellen Eskil Skjeldal. Igjen er resultatet givende for en ikke-troende som meg, fordi jeg inviteres til å bryne mine holdninger og erfaringer mot en som selv har tvilt, men som nå kan presentere noe som likner et sammenhengende religiøst verdensbilde. Motforestillingene må leseren imidlertid stå for selv. Jeg er enig med Ingunn Økland, som i en anmeldelse i Aftenposten etterlyste Skjeldals kritiske og korrigerende nærvær i teksten. Men fordi det er mye her jeg ikke kjenner til – de innerste krokene av moderne og umoderne teologisk debatt, for eksempel, eller tysk eksistensfilosofi – må jeg lese langsomt, tenke på nytt, justere og forkaste. Det er en nyttig øvelse, selv om jeg blant annet står langt fra Fosses kulturpessimistiske syn på samtida.
Mot slutten av forrige tiår virket det som om katolisismen opplevde noe av et øyeblikk. Skribenten og pateren Arnfinn Haram beskrev det som at «68-erne har kommet hjem» når en gammel radikaler som Hans Fredrik Dahl fortalte at alvorlig sjukdom ledet ham inn i en konverteringsprosess. Andre framstående intellektuelle og samfunnsdebattanter, fra de konservative Janne Haaland Matlary og Lars Roar Langslet til en liberaler som Jahn Otto Johansen, ga også katolisismen et nytt ansikt. De har alle bidratt til dialogen om religionens plass i samfunnet, langt utover sitt eget trosfellesskap. Faktisk i så stor grad at Jon Fosse blir litt i tvil: Kanskje er det ikke lenger en motstrømshandling å være katolikk – selv i det protestantiske Norge?
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Mer eller mindre katolsk enn Paven.