Fredsprisen til Obama: For tidlig

Av respekt for Clinton-arven klarte jeg aldri helt å velge mellom Barack Obama og Hillary Clinton som demokratenes presidentkandidat, etter at at John Edwards trakk sitt kandidatur. Men uansett om jeg ikke tok entydig side, forsvarte jeg Obama helhjertet mot Clinton-tilhengernes påstand om at han var mer ord enn handling, og påstanden om at det ville være naivt å tro at det å framføre tydelige viljeserklæringer faktiske ville føre til endringer. Det kostet meg lite, fordi jeg faktisk hadde stor tiltro til mannen. Og denne grunnleggende optimismen er ikke all verdens redusert etter hans første ti måneder i embetet. Min holdning til Obama liknet nemlig aldri på Clinton-tilhengernes karikatur. Den er dessverre lettere å kjenne å igjen i begrunnelsen fra Nobelkomiteen, som idag ga den amerikanske presidenten sin fredspris.

Nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, har i forbindelse med tildelingen sagt at den innebærer en tilbakevending til intensjonen i Alfred Nobels testamente, fordi den istedet for å fungere som en pris for lang og tro tjeneste, tildeles en av dem som har bidratt mest til fred og sikkerhet i verden det siste året. Det er i utgangspunktet ikke noe galt med en slik holdning, og det er bra at komiteen er åpen om iallfall en del av grunnen for at Obama får prisen. Men et slikt tildelingskriterium stiller etter mitt syn ekstra strenge krav til hva mottageren må ha oppnådd, eller i det minste ha lagt grunnlaget for å oppnå. Komiteens begrunnelse framstår i et slikt lys som overdrevent optimistisk.

Obama fortjener uten tvil ros både for å ha formulert en ambisjon om multilateralt samarbeid om atomnedrustning (en av hovedpunktene i komiteens uttalelse), en mer dialogorientert linje overfor potensielle trusler som Iran og Nord-Korea, forsøkene på å appellere direkte til brobygging med den muslimske verden, og for å, inntil videre uten hell, ha lagt press på Israel for å få til en ny giv i fredsprosessen i Mitdøsten. Men blir summen av dette virkelig, som Jagland sa på en pressekonferansen, at ingen politiker det siste året har gjort mer for å fremme fred enn Barack Obama?

Svaret kan bli ja bare dersom man tror at en mann, og ett land, sitter med nøkkelen til fred i hele verden. Det gjør ingen, selv ikke Obama. Han har forsøkt sitt, og spredt sin ikke ubetydelige karisma tynt utover en meget stor og ambisiøs internasjonal dagsorden. Men selv om vi skulle akseptere premissen om at fredsprisen er ment å gi legitimitet og motivasjon til Obamas agenda, er det problematisk at de fleste av initiativene hans så langt ikke ser ut til å lede noe sted. Israel har bryskt avvist anmodningen fra Washington om å stanse veksten i ulovlige bosetninger, det er langt fra sikkert at Obama får noe sterkt klimapolitisk forhandlingsmandat med seg fra Kongressen til klimatoppmøtet i København i desember, og foreløpig er det soldater, ikke utstrakte hender, som først og fremst kjennetegner Obama-administrasjonens linje i både Irak og Afghanistan. Å belønne Obama for å ha «forandret tonen» i internasjonal politikk er en defensiv begrunnelse i utgangspunktet. Sammenliknet med prisvinnerens resultater og signaler blir den bare svakere. Som jeg kommer tilbake til i den ukentlige USA-spalten i løpet av helgen, er det også meget lite sannsynlig at tildelingen vil gi Obama større legitimitet eller gjennomføringskraft for sin internasjonale agenda på hjemmebane, selv om det nok var en av intensjonene til Nobelkomiteen.

Uansett hva man ellers måtte mene om krigene i Irak og Afghanistan, er timingen av pristildelingen dessuten meget underlig. Fredsprisvinneren er øverstkommanderende for et land som er i ikke mindre enn to større kriger, hvorav den Irak-krigen til overmål var i strid med folkeretten (selv om FN har sanksjonert Irak-styrken i ettertid, og selv om Obama ikke støttet invasjonen). Obama står også på steget til å beordre ytterligere mange tusen soldater til Afghanistan, en krig som i større og større grad handler om å forsvare de fremskrittene som ble oppnådd i krigens første par år, heller enn den kombinasjonen av demokratisering og terrorbekjempelse som en gang var ambisjonen. Alternativet er stadig dårligere enn å trekke seg ut, men jeg stiller meg spørsmålet om hvor stor forståelse utdelingen møter i den delen av verden. ‘Krig for fred’ vil alltid være et kontroversielt argument. Særlig for å tildele noen en fredspris.

Av disse og andre grunner, risikerer tildelingen å framstå som en ganske klar politisk avgjørelse. Om det bare hadde betydd en gjengs oppfatning om at Nobelkomiteen ønsket å anerkjenne og påskynde en særlig politisk utvikling (som ‘mer dialog’, ‘nedrustning’, eller liknende), kunne dette forsvares med henvisning til tidligere tildelinger, om enn koplingen ikke er spesielt overbevisende. Problemet er at prisen, nettopp fordi den tilsynelatende er gitt på tynt, nærmest idealistisk grunnlag, kan oppfattes mer som en avvisning av George W. Bush enn som en ektefølt anerkjennelse av Obamas meritter eller målsettinger. Det er velkomment at USA under Obama igjen åpner seg for omverden, og har tatt skritt bort fra en utenrikspolitikk basert på alenegang, trusler, utidig innblanding, manipulasjon og manglende respekt for allierte. Men å gjøre dette – en utvikling som, tross alt, tok sine første små skritt allerede i Bush-administrasjonens andre valgperiode – til en mulig tolkning av hvorfor Barack Obama får Nobels fredspris, er uheldig. Fordi det kan ende opp med å bekrefte skepsisen til mange amerikanere, kunne det faktisk vært like naturlig å tildele den kollektivt til hele den amerikanske befolkning, som takk for at de støtter at soldatene deres sendes rundt i verden på militære oppdrag. Men da er vi kanskje tilbake ved ‘lang og tro tjeneste’ igjen?

Alt dette betyr ikke at jeg ikke vil gratulere Obama med prisen. Jeg vil veldig gjerne at han lykkes med sin ambisiøse agenda, slik at han med tiden kan gjøre seg fortjent til den. Men det vet vi ikke ennå. Nobelkomiteen har dermed gjort seg unødvendig sårbar. Totalt sett tror jeg både Nobelkomiteen og prisvinneren hadde tjent på å vente med prisen noen år. Da kunne vi diskutert hvorvidt hans faktiske resultater gjorde ham til en fortjent vinner. Når han istedet får prisen helt ved begynnelsen av mandatperioden, blir ikke bare fallhøyden større for alle parter. Den gjør også at vi blir opptatt med å sette opp lister over kandidater som er mer naturlige vinnere enn Obama. Det smerter meg, som Obama-konvertitt og -tilhenger. Men det er slik det føles.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*