Det overrasket meg at jeg likte Gunnar Vikenes kinoaktuelle ungdomsfilm Vegas, men nettopp denne overraskelsen er en del av årsaken. Det som vanligvis kunne vært fellende bevis for filmens overambisiøse tone – hvordan den forsøker å kople sammen triste familiehistorier, trassig selvstendige ungdommer, en lyrisk filmatisk grunnstemning og øyeblikk av uærbødig humor – blir, etterhvert, istedet en symptom på det som er så sympatisk med den. Den river og sliter i grensene for hva som er passende for sjangeren. Resultatet er en film som spriker, ujevn og for lang, men også en film som våger å gå løs på sine mange temaer fra alle mulige vinkler. Det er en vakker tanke. Så er det også blitt en vakker film.
Innenfor rammehistorien om tre ungdommer – det rebelske seriefosterbarnet Marianne; Thomas, som kjemper for å gjenforene familie i de mørke skyggene av morens voldelige samboer; og Terje, hvis far går til grunne i skyldfølelse og selvforakt etter at Terjes mor forsvinner på havet under en familieferie – kan tilfellet Marianne stå som et talende eksempel på hvordan Vegas klarer å vende en potensiell svakhet til en styrke. I motsetning til de to andre er hun ikke intuitivt sympatisk; frekk og sarkastisk, men sårbar. Hun er den rotløse ungdommen som, sammen med den mye yngre Terje, utfordrer hvordan vi skal oppfatte en film som definitivt har mer enn sine tilmålte doser tristesse. Den sarkastiske replikken er ikke nødvendigvis morsom, men den er forvirrende sårbar, og den spilller med våre egne forventninger til hvordan både rollefigurene og vi som publikum skal reagere. Før vi vet bedre føles det nesten som et overgrep: Skal en slik historie ha en comic relief-karakter? Veien til å få sympati med Marianne er ikke like rettlinjet som for de andre, blant annet fordi bakgrunnshistorien hennes forblir tåkete. Når det likevel oppstår et emosjonelt gjennombrudd og en tilitsoppbygning til oss i publikum, er effekten desto større.
For i sin grunninnstilling er det jo en trist film, dette. Når vi ikke føler oss sikre på hva som skjer i neste scener, så er det først og fremst fordi vi sitter med en gnagende følelse av at livet har gitt disse unge folka permanent dårlige kort på hånden. Denne auraen av skjebnedrama er atter en annen av de potensielle fallgrubene som filmene for en stor del styrer utenom. Jeg tror det handler om hvordan det gryende fellesskapet mellom Marianne, Thomas og Terje aldri får anledning til å forflates til en enkel forestilling om de tapre outsidernes mistro til autoriteter. Det er ikke en romantisering av opprøret, men en bittersøt fortelling om hvordan selvoppholdelsesdrift og selvdisiplinering krever mye mer av disse ungdommene enn det som er rimelig eller rettferdig.
Nettopp den resolutte uviljen mot å gjøre dette til en romantisk historie om rotløse ungdommer sviktet av samfunnet, gjør også at Vegas klarer sin balansegang mellom bråmoden energi og lammende alvor uten å piske den emosjonelle kraften ut av begge deler. De beste og mest medrivende scenene i filmen er preget av små gester, ikke store fakter og forklaringer; de pinlige stillhetene, små øyeblikkene av forståelse, forsøkene på å glatte over fortiden. Fokuset er ikke bare på, men også med dem det gjelder, ikke alle andre. Derfor er Vegas heldigvis heller ikke en klassisk oss mot røkla-fortelling. Det er en oss-fortelling, som ikke tar for gitt at felles erfaringer automatisk gir en umiddelbar og ubrytelig følelse av felles skjebne.
Og kanskje betyr det også noe av Vegas er så umiskjennelig bergensk: Jeg forestiller meg at en østlandsk ungjenterebell hadde kommet med så mange kulturelle assosiasjoner at hun ikke kunne føles like uforutsigbar som Marianne. Dessuten er Vegas en byfilm som, endelig, ikke har den velkjente Oslo City-geografien som utgangspunkt. De trange gatene, Akvariet, Torgalmenningen, gir en helt annen følelse enn alt det du har sett hundre ganger før. For oss som bor i Bergen er det selvbekreftelse. Jeg vet ikke hvordan det oppfattes hos andre. Kanskje eksotisk? Det er fint, uansett. Og Helge Jordal er med, i en liten men viktig rolle.
Den litt strittende måten Vegas kjemper med de store følelsene og klisjeene på, gjør den i siste ende til den beste ungdomsfilmen siden Bare skyer beveger stjernene, og tilfeldigvis har Torunn Lian også vært medforfatter her. Jeg vet selvsagt ikke hvem som har bidratt med hva, men jeg fornemmer at Lian, som også sto bak den fremragende oppvekstskildringen Ikke naken (2004) er en del av grunn til at det har lyktes å gjøre Vegas til en film om ungdommers forventninger til sine foreldre, mer enn om foreldrenes krav til barna sine. Det frigjøre den fra litt nedlatende og påtatte tonen som preger mange andre ungdomsfilmer. Bedre skussmål har jeg vanskelig for å finne.
___________________________________________________
AKTUELL FILM:
Vegas hadde kinopremiere 25. september.
**
Jørgen Lien