Tirsdag var dagen endelig kommet: Lederen for Senatets finanskomite, den konservative demokraten Max Baucus fra Montana, la endelig fram det helsereformforslaget som hele debatten har ventet på i mange måneder. Finanskomiteen skulle være det endelige beviset på at selv om tonen hadde vært hard når senatorene beveget seg ut i landet for å møte velgerne, så kunne de til syvende og sist oppnå en viss grad av enighet og sivilisert debatt på Capitol Hill. Men, vent: Ikke bare sørget brushodet Joe Wilson, kongressrepresentant fra South Carolina for å ta den opphissede stemningen fra sommerens folkemøter med seg inn i Kongressen da han kalte president Barack Obama en løgner under presidentens store reformtale. Nei, Max Baucus, en mann som gjerne ville være selve personifiseringen av tverrpolitisk samarbeidsvilje, måtte gi fra seg et lovforslag uten en eneste republikansk ja-stemme. Og det etter at han hadde overanstrengt seg i månedsvis for å vise samarbeidsvilje. Det eneste han fikk til gjengjeld var forsikringer fra opposisjonslederne Chuck Grassley (R, Iowa) og Michael Enzi (R, Wyoming) om at de innerst inne aldri hadde hatt planer om å stemme for noe som helst. Det kommer ikke til å endre seg, selv om komiteens endelige behandling ikke har begynt ennå.
Når tilmed en slik nedslående avklaring kan og bør anses som et framskritt for helsereform, forteller det en hel del om forutsetningene for å få vedtatt noe som helst. Med Grassley og Enzi ute av spillet, kan Baucus og Obama i det minste bevege seg videre uten å legge hele sin skjebne i deres hender. Dessuten finner man ennå ikke helt grunn til å avskrive at senator Olympia Snowe (R, Maine) kan stemme for reform i siste ende. Den notorisk pragmatiske Snowe er en av kanskje to-tre representanter i hele Kongressen som ikke har avvist at man til slutt kan nå et kompromiss. Håpet er at hun også kan trekke med seg sin like pragmatiske kollega Susan Collins.
Men viktigst av alt når et konkret reformforslag ligger an til å finne veien ut av komiteenes irrganger, er at man kan ane en viss ny giv hos demokratene. Obamas tale til Kongressen for en drøy uke siden bidro til å gi presidenten tilbake endel av initiativet i debatten, og han ga samtidig uttrykk for at han både ønsker seg en offentlig forsikringsordning og at han ikke har tid til å krangle med dem som egentlig kun ønsker å se ham mislykkes med sin agenda. Han er stadig fleksibel nok til å holde alle muligheter åpne, men det gikk tydelig fram av talen at Obama først og fremst snakket til skeptikerne i egne rekker, og på klassisk Obama-vis lyktes han langt på vei i å få alle til å høre det de helst ville høre: Konservative demokrater hørte en forpliktelse til budsjettbalanse og en udogmatisk holdning til det offentliges rolle i reformen, mens de liberale kreftene leste inn i kritikken av republikanerne en like klar kritikk av konservative demokrater, som Louisianas Mary Landrieu og Nebraskas Ben Nelson. Når han i tillegg trakk arven etter Ted Kennedy inn i sitt call to arms, kom demokratene ut av seansen mer fokusert på hva som samler enn det som skiller dem.
Det er likevel til å håpe på at dette ikke betyr at alle liberale røster viljeløst legger ned våpnene overfor noen av de åpenbart svake sidene ved planen til Baucus, som president Obama foreløpig kun har gitt forbeholden støtte til. Planen nekter forsikringsselskapene å diskriminere basert på sykehistorie, den pålegger alle å skaffe forsikring, og den er økonomisk balansert, hvilket isolert sett er bra, alt sammen. Men Baucus har altså valgt å gå for en modell med non-profit kooperasjoner istedenfor en offentlig forsikringsordning, noe mange økonomer anser som en altfor svak modell, fordi de frykter den ikke vil være sterk nok til å forhandle fram gode priser for sine kunder. Den forholdsvis lave kostnaden ved Baucus-planen skjuler også en viss mangel på ambisjoner. Han vil ilegge en forholdsvis stor bot til folk som ikke skaffer seg forsikring, men ønsker samtidig ikke å følge opp med tilstrekkelig rause økonomiske subsidier for å stille middelklassefamilier istand til å kjøpe den pålagte forsikringen. Flere av disse svakhetene skyldes at Baucus-planen er skrevet med tanke på å holde sammen på de konservative demokratene ved å holde totalkostnadene nede, men de kan og bør uansett endres ved å finne alternative finansieringskilder.
Når jeg likevel er relativt fornøyd og optimistisk med tanke på helsereformens framtid, er det fordi den endelige behandlingen ennå langt fra er ferdig. Dette høres i utgangspunktet ikke positivt ut, fordi det også betyr at det stadig er mange fallgruver igjen før målet er nådd, men det betyr iallfall at det endelige resultatet kan forbedres, og at den eventuelle samordningen fra Representantenes Hus og Senatet kan gi en bedre balanse når makten endelig tas ut av hendene på Max Baucus. Men aller først skal den altså vedtas i finanskomiteen. Selv om sannsynligheten for suksess ble litt større denne uka, er ingenting avgjort ennå.
____________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.