Etter valget: SV

Av | 17. september 2009

Selv om de uten tvil er glade og stolte over å ha beholdt det rødgrønne flertallet, må de første dagene etter valgene ha vært bittersøte for SV. Som eneste regjeringsparti som betalte en pris for den historiske regjeringsdeltagelsen, skal SV nå forsøke å analysere seg fram hva som gikk galt, samtidig som de ufortrødent fortsetter som en løsningsorientert regjeringspartner for Arbeiderpartiet og Senterpartiet. På noen måter er SV i samme posisjon som Venstre var etter katastrofevalget i 2001: De har fått en real smekk av velgerne, men fordi de skal delta i regjering er det ikke anledning til den brede selvransakelsen mange mener er nødvendig. Og bak det hele lurer en gryende lederstrid. Kristin Halvorsen kan ha ledet partiet gjennom sin siste stortingsvalgkamp, og flere står klare til å ta over.

Det var definitivt ingen lett valgkamp å lede SV i, selv om Halvorsen har rett i at partiet mer samlet og disiplinert enn noensinne. Faktisk kan denne disiplinen ha vært en del av forklaringen. SV har brukt de siste to årene konstruktivt, til å lære seg å vinne og dyrke de skrittvise seirene, og de offentlige uenighetene og protestene er et vagt minne. I tillegg har man fått satt et statsrådsteam som fungerer bedre enn det mannskapet Halvorsen tok med seg inn i regjering i 2005. Men grunnen til at hun måtte strømlinjeforme SV på denne måten, var jo nettopp at det ble begått så mange småfeil i begynnerfasen at SVs image tilsynelatende tok varig skade. Kristin Halvorsen har fått arbeidsro til å bli en aldeles utmerket finansminister, men en del av SVs skarphet har forsvunnet i prosessen.

Det ser også ut til at Halvorsen tapte debatten om hvem som var viktigst for det rødgrønne flertallet. Hun hevder nå tappert at SVs siste mobilisering var absolutt nødvendig for å vippe valgutfallet, og det har hun sikkert rett i, men bare et stykke på vei. Valgordningens styringstillegg for store partier utløste også mange ekstra mandater for Arbeiderpartiet. Og det var Jens Stoltenberg som ga velgerne følelsen av å være med på vinnerlaget, ikke Kristin Halvorsen. Men fordi en koalisjonsregjering er en lagseier, er det fullt forståelig at SV-leder kjente resignasjon over dem som hadde klappet henne på ryggen og bedt henne stå på, og deretter gått inn i valglokalet for å stemme Arbeiderpartiet, som hun sa det valgnatten.

Skal vi tro SV selv, gikk de tilbake fordi klima og skolepolitikk ikke sto tilstrekkelig høyt på agendaen. Det kan virke som en rimelig forklaring, selv om SVs svekkede sakseierskap i skolepolitikken ikke nødvendigvis ville ført til den framgangen partiet håpet på. Oljeulykken som innledet valgkampen innebar på sin side både en mulighet og en utfordring for SV. Den konkrete situasjonen gjorde at saken ganske raskt beveget seg fra å handle om oljeutvinning – i Lofoten og Vesterålen, som SV gjerne ville snakke om – til å istedet handle om oljevernberedskap – som alle partiene gjerne vil forbedre, og derfor ikke nødvendigvis gagner SV. Fordi SV derfor måtte forsøke å kople usikker oljetrafikk til diskusjonen om ja eller nei til oljeleting (to ting som bare henger indirekte sammen), mistet mediene interessen ganske tidlig, selv om konfliktpotensialet lå der. På denne måten ble SV samtidig tvunget til å diskutere hvorvidt oljeleting var trygt eller hadde uakseptable konsekvenser, istedenfor å argumentere prinsipielt for at et nei til oljeleting ville være et modig og nødvendig første skritt i retning en mindre oljeavhengig norsk økonomi og en smartere klimapolitikk. Når det mer fristilte Venstre i tillegg kunne stille ultimatum på olje-nekt, ble SV satt i en betydelig klemme. Saken kan stadig ha vært avgjørende for SVs avsluttende mobilisering, men i så tilfelle fra et allerede lavt oppslutningsnivå.

Men når regjeringen nå er gjenvalgt, skal det bli interessant å se på den nye sammensetningen. Ett av de åpne spørsmålene er hvorvidt venstresidens utpekte kronprins, hordalendingen Audun Lysbakken, nå blir statsråd, for mange en nødvendig forutsetning for at han skal være aktuell for ledervervet etter Halvorsen. For hans antatt farligste rival, kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, er situasjonen kan hende motsatt: Noen mener han nå bør søke seg til Stortinget som parlamentarisk leder, for å skaffe seg den allsidige erfaringen som trengs for en dag å overta et SV i stadig forandring. Det kan også gi ham en større nærhet til de miljøene i stortingsgruppen som må forvente å bli skuffet gjennom valgperioden. Og bak disse to, mest sannsynlige kandidatene, finnes ytterligere to jokere, Inge Marte Thorkildsen fra Vestfold og bergenseren Heikki Holmås fra Oslo SV . Ingen av dem lar seg entydig plassere på den ene eller andre fløyen i partiet, og kan være derfor være aktuelle som kompromisskandidater. Felles for alle fire er imidlertid at de foreløpig har vist ingenting annet enn en sterk lojalitet til regjeringsprosjektet. På kort sikt står det fjellstøtt, uansett hvordan folk posisjonerer seg bak Kristin Halvorsen.

Den støtten kan bli god å ha. Norge blir ikke et enklere land å styre de neste fire årene. Kristin Halvorsen har imidlertid vist før at hun har det som skal til.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*