Jeg vet det høres smålig ut, dagen etter at Fremskrittspartiet igjen gjorde sitt beste stortingsvalg noensinne. Men med 22,9% og fire nye mandater, kan jeg forstå det dersom partileder Siv Jensen i bunn og grunn er litt misfornøyd med valgkampen, også uavhengig av at det rødgrønne flertallet holdt. Og dette med smålighet har jo FrP selv utvist rikelig av, særlig det siste døgnet.
Jada, jeg er klar over at bare Carl I. Hagen snakker for Carl I. Hagen (eller forresten, hva gjør det med Elis posisjon?), og at det er Siv Jensen som snakker for FrP. Hagens følelsesutbrudd under gårsdagens valgvake, hvor han sa at ønskescenarioet var et borgerlig flertall uten Lars Sponheim på Stortinget, var det som tillagt en amerikansk redaktør blir kalt en Kinsley gaffe: At en politiker sier sannheten, slik han selv oppfatter den, men uten at dette egentlig burde deles med offentligheten. Jeg har ingen som helst tvil om at Hagen virkelig kunne tenkt seg at FrP slapp å dra på Sponheim, men for Jensen blir det tross alt nødvendig å forholde seg til alle borgerlige partier, uavhengig av hvem som leder dem. Men Hagens angrep var så personlig, så direkte og ble framført i en så spesiell situasjon at det vanskelig kan oppfattes som noe annet enn en krigserklæring, som går dypere enn det taktiske spillet før et valg. Og Hagen er som kjent ingen hvemsomhelst i Fremskrittspartiet.
Utbruddet skal selvsagt sees i lys av valgresultatet, men også som uttrykk for en følelse av at Venstre ikke bare saboterte FrPs drøm om et brakvalg, men også for et borgerlig flertall. Men forestillingen om sabotasje fra Venstre lever på påstanden om at FrP var åpne for regjeringssamarbeid med alle borgerlige partier. Det var kanskje reellt, men ble ikke oppfattet som veldig reelt likevel, fordi det bare gjaldt regjeringssamarbeid. FrPs anklage hadde stått sterkere om de ikke selv hadde tatt samme forbehold som Venstre. Dermed ble Høyre, selv om de havnet langt under FrP i oppslutning, igjen oppfattet som det borgerligste av opposisjonspartiene, og som en slags opposisjonsleder mot slutten av valgkampen.
Meningen her ikke er å underslå at FrP har gjort et meget godt valg, men istedet å peke på hvorfor valgresultatet ikke ble enda bedre. Og jeg tror den kanskje viktigste grunnen er kombinasjon av staheten i regjeringsspørsmålet og en valgkamp hvor mye av partiets politikk ikke helt holdt i møte med medier og velgere. Siv Jensen hadde tidvis store problemer med å forene ønsket om å framstå som en mer moderat politiker med forsvar for partiets stadig ikke spesielt moderate politikk. Hun framstå ustø i klimapolitikken, som kanskje ventelig var, men ble også vaklende når hun fra tid til annen skulle forklare hvorfor FrP kunne foreslå 70 milliarder i skatte- og avgiftslettelser uten inndekning. Fra særlig Arbeiderpartiets side har dette allerede vært strategien overfor FrP i flere år: Partiets politikk og troverdighet vil kollapse i møte med velgerne og virkeligheten. Jeg har aldri hatt særlig sans for denne teorien, fordi den virker nedlatende overfor FrPs velgere, men når vi ser hvordan FrPs vekst bråstoppet i løpet av valgkampen, er det ting som tyder på at det har noe for seg. Det er også interessant å notere seg at forestillingen om at en slik polarisering ville komme både FrP og Ap til gode, ikke lenger virker like holdbar.
FrP fikk heller ikke mye ut av sin bredt lanserte hundredagersplan for maktovertagelse. Jeg sitter med en følelse av at strategene stirret seg blinde på tallet hundre, i håp om at et høyt tall i seg selv skulle få partiet til å virke handlekraftig. Problemene med planen var imidlertid mange. Dels at de aller, aller fleste av forslagene var kjent fra før, dels at flere av de viktigste ville møte sin sikre død i Stortinget. Men viktigst var det trolig at hele planen var gjennomsyret av den samme (nødvendige) skrittvise tilnærmingen som andre partier har forholdt seg til i alle tider, og som FrP like taktfast har fordømt som uforpliktende og kraftløs. Også med FrP skulle det ‘settes i gang prosesser’, ‘nedsettes utvalg’ og ‘påbegynnes arbeid med’ det ene og det andre, men bruddet med politics as usual var ikke innlysende. Jeg tror partiet kunne hatt mer å tjene på å konsentrere seg om en langt kortere liste med – gjerne kostnadsfrie – symbolsaker, for eksempel etter modell av det borgerlige flertallets suksessfulle kontraktpolitikk i Danmark.
Generelt var FrPs tydelige skvis mellom å virke regjeringsdugelig og ansvarlig på den ene siden, og som folkelig protestparti på den andre, et gjennomgående trekk ved valget. Og i de avsluttende partilederdebattene denne helgen hadde Siv Jensen – kanskje som et tegn på at hun igjen hadde festet blikket på neste stortingsvalg – gått hele veien tilbake til FrPs misnøyestradisjon. Før hun kom med den tvilsomme påstanden at FrP aldri har ‘fått prøve seg’ i norsk politikk (partiet vedtok tre budsjettforlik med Bondevik 2-regjeringen) henvendte hun seg i sluttappellen til velgerne med ‘Når du nå har sittet og irritert deg i årevis…’. Det skulle være tilstrekkelig å minne om at det første valgprogrammet til Anders Langes Parti hadde tittelen ‘Vi er lei av’.
Tilbake i Stortinget sitter Jensen med en utvidet stortingsgruppe, og som leder for det klart største opposisjonspartiet. På tross av høflige invitasjoner til både KrF og Venstre om ikke-sosialistisk samarbeid, ville det imidlertid overraske meg stort om ikke Jensens overordnede mål fram mot 2013 er å innynde seg hos Høyre med sikte på en høyrefløysregjering. Det ville også samsvare godt med Carl I. Hagens lenge uttrykte ønske om et de facto topartisystem i Norge. Høyre kan, ettersom de har hatt en meget pen framgang, være mer interessert i å få innflytelse for sine mandater enn de var i forrige periode. Det er mest et spørsmål om hvorvidt Siv Jensen klarer å få Høyre til å forkaste sentrum/høyre-prosjektet.
**
Jørgen Lien